Da jeg begynte å skrive bloggen så var hovedtema for meg å skrive litt om livet mitt, som litt annerledes rullestolbruker. Jeg ønsker også fortelle om mange av de utfordringene vi har i hverdagen.Ikke bare fordi vi har en kropslig utfordring, men aller mest grunnet de hindringer og regelverk som setter store begrensninger på livskvalitet, mobilitet, ja stort sett preger det livene våre.
Men jeg er så mye mer enn bare en rullestolbruker med større utfordringer enn det mange tenker er mulig.
Jeg er nok ikke annerledes rullestolbruker om du spør mange andre rullestolbrukere. Men av folk flest`s oppfattning av hva en rullestolbruker er, så er jeg absolutt annerledes.
Jeg ønsker egentlig ikke å la andre menneskers oppfatning av meg og mitt liv påvirke hverdagen min.
Men når hverdagen blir begrenset og livet direkte påvirkes bla av det offentlige. Så er det vanskelig å ikke la det gå inn på meg.
Kila på elvebredden, Auma i bakgrunnen 2016
Jeg hadde ikke greid å holde hode klart og meg selv oppe om jeg ikke hadde hatt hundene mine.
Det å få en timeout i hverdagen gir pusterom og klarner tankene, og gir det påfyll som jeg trenger for å klare å forholde meg til alt det som skjer rundt meg nå.
Jeg føler meg som en statist i en verden som hører hjemme på filmlerettet. I filmens verden skulle jeg hatt store filmteam, kameramenn,storslagen musikk, lydteknikkere og alt annet som antagligen hører med.
Jeg skulle mer enn gjerne byttet ut hovedrollen i dette sceneriet - med popcorn & Cola, sittet i kinosalen og latt meg underholde av det drama som utspilte seg på filmlerretet.
Foto: Meg med Lita,Comet,Kila og Auma 2015
Men jeg lover, dette er absolutt ingen underholdning, men som vi sier på godt norsk. Nightmare.
Storm og uvær i fjellet er lettere å forholde seg til enn den situasjonen jeg er i i dag. Uvær i fjellet er ikke uforutsigbart og personlig. Det tordner ikke for å skade deg eller lyner for å treffe deg. Det er vel den største forskjellen på uvær i fjellet eller stå ovenfor den mostander jeg står ovenfor i dag.Det å aldri vite eller forstå gjøre hverdagene så slitsomme. Jeg vet aldri hva som skjer rundt neste sving. Andre mennesker avgjør i disse dager ikke bare min skjebne men resten av mitt liv.
Hundene mine gir meg de lysglimt som er totalt fraværende i situasjonen jeg er i, men ikke i livet mitt. Hvis du skjønner hva jeg mener?
Langs Eibyelva i Alta Juli 2018
Daglig fyller jeg bilen med happy dogs, drar til fjells eller til skogs og sammen med hundene nyter jeg stillheten Jeg blir like bergtatt hver gang de samme fjellområdene jeg har vandret i gjennom flere år, slår til med så mektige scenerier, farger og stemninger at ingen filmskaper i verden vil klare å feste det til filmrullen.
Kansje det ikke er så dumt allikevl. Ikke å ha popcorn & Cola i kinosalen altså, men å hoppe tilbake inn i virkeligheten.
Selv om det stormer - jeg elsker jo uvær og når det rusker i håret.
Pæska i Alta august 2018
"Vandret i fjellområder" hører kansje rart ut, men ikke alle rullestolbrukere er lamme. Jeg kan være stående i begrenset antall timer daglig, og har brukt mange år på å trene meg opp til å bevege meg fremover med en sele. Jeg kan ikke løfte beina, så jeg bruker sele slik at jeg løfter beina opp og fremover med armene.
Foto tatt av journalist Trappeløpet Bodø 2018
Jeg kan ikke tenke meg en hverdag uten hundene mine
Og her er de :
Lita
LITA: er en dacks med attetude. Lita er dronningen på Prestegården og bærer sine 10år med en dronnings verdighet. ingen ved siden,ingen under og iallefall ingen over. Om du ikke liker at noen blir sur på deg så holde deg venn med denne jenta..... unndskyld - dronninga. Ingenting er værre enn en sur Lita
Kila
KILA: er verdens beste turkompis på 10 år. Ho er renraset viddemix med Alaskahuskey som mor og vi tror faren kan være Pointer eller en annen form for jakthund.Den kloke og fornuftige av oss alle og den naturlige fødte leder i flokken.
Auma
AUMA er den eneste Shæfer jeg kunne tenke meg. Passe vimsete,den mest sosiale skopusser jeg vet om. Få hunder får meg til å våkne slik opp - som når ho over fjellsiden langer ut i ett trav med en gangart og bevegelser som vil misunne de fleste dressurryttere.Tove min turkompis er Auma`s eier.
Meo
MEO: er 5 år og siste tilskudd til gjengen men dempes ikke av den grunn. Han har ett imponerende lager av leker som han selv organiserer når han kommer på tantebesøk når matmor Julie er på jobb. Spekteret av blikk som denne karen har, kan misunne skuespillere i Hollywoodklasse. Han sjarmerer alle,både 2 og 4-bente, og han vet det.
Sonja
SONJA: som absolutt lever opp til det royale navnet. Diva kledt i verdens beste hundepels Sibirsk Huskey. 3 år gammel, spretten og leken. Tror aldri ho vil bli voksen... Hva nå det er.Jenny er Sonjas stolte eier og Sonja er "tante" hund i Prestegården.
Koda
KODA: var en 4 år gammel hannhund, Desverre døde han i sommer. Koda var Høy og mørk og som ikke litt engang forsto hvor stor han var. Han var godheten selv og om noen forsøkte knurre til denne karen så tenkte han.- Vil du leke så bare kom igjen - jeg er klar.
Comet
COMET: ble 10 år, oppførte seg som 3 hele livet,og døde desverre i fjor. Han var den stille gutten i klassen som dro opp til pøbelstreker , stakk før han ble oppdaget og de andre fikk skylda. En stor
personlighet i en liten kropp.
Jeg nevner disse siste 2 gutta, fordi jeg har så mange flott bilder fra tidligere turer. Og de vil nok bli nevnt her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar