Valdrshuldra
Foto: Fjelltur baksiden av Hallingskarvet 3 uker før ulykken i 1999
Jeg kalles ikke Valdreshuldra fra de dype skoger uten grunn.
Naturen er vel det eneste jeg ikke vil klare meg uten.
Tilbake til 1999, Da jeg havnet i rullestolen ble jeg helt avhengig av hjelp til det meste.
Jeg måtte løftes, bæres, dusjes og mates i flere år. Jeg ble statist - ikke bare til livet men også til naturen rundt meg. Det skulle ta 6 år før jeg kunne føle grønt gress under føttene,og kunne kjenne rennende vann. Og da ikke fra springen og uten rullestolen.
Jeg var fortsatt sittende i rullestolen, men fikk være med i kano.
Det var ved mitt første opphold ved Valnesfjord Helsesportssenter i 2005, ett opphold som totalt forandret livet mitt til det positive. Det vil jeg skrive noe om senere.
Sommeren 2015 setter garn for kvelden sammen med Tove
Det å bli tatt vekk fra naturen på den måten tror jeg har gjort noe med min måte - ikke bare å se men også høre naturen på.
Jeg har alltid vært glad i å fotografere og med både mor og en onkel som var fotografer ble detaljer og stemning fanget fra barnsben av.
Som statist til naturen, hentet jeg naturen til meg ved å finne motiver som jeg kunne trekke meg inn i ved bla å velge sterke telelinser. Men det ble aldri det samme og savnet ble enormt.
Min gode venn Dag, sa dengang at å sette "huldra" i rullestol var det samme som å fange ett vilt dyr, stenge det inne i en innhengning, men ikke la den løpe løs.
Det har han rett i.
På mine daglige treningsturer ser jeg mange flotte ville vekster og har naturopplevelser som ikke kan festes til kameralinser, men lagres på netthinnen.
Verdens mest avanserte harddisk.
Hundene er fast turfølge og sammen samler vi album fulle av minner
Jeg vil gjerne dele disse minnen med dere alle. Defor lager jeg nå 2 nye etiketter.
"En vill Juvel" hvor jeg samler blomster, veskter og Naturens underverker og " Hundene" hvor tittelen bekriver seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar