back to bace

                                            Back to base 

En hund som står ovenfor en ny utfordring, står ovenfor noe den definitivt ikke liker eller har en skrekkslagen opplevelse av - har ett kroppsspråk som ikke er vanskelig å tyde.
Alle muskler,ledd eller kropsdelser som kan stivne går fullstendig i lås, blikket er målrettet og i en transelignende stivhet. Det ser ut som en stålvaier er strekt fra snute til ytterst i haletippen. 
Det er akkurat denne reaksjonen jeg har nå. Jeg er trist og jeg er redd. 
Hadde det ikke vært for at regelverket tilsier at vi Navère er pålagt : home to base hadde jeg ikke vurdert retur til Alta i ett microsekund engang. 

Behandlings og treningsoppholdet i Bodø og en uke`s restitusjon i Oslo er avsluttet og jeg skal fly til Alta i kveld med avgang 18.40
Jeg har bodd i Alta i 20 år - Jeg har en sekk stappfull av gode minner og hendelser som vil prege meg for resten av livet.- litt slik som stian med sekken fordi av dere som er gamle nok til å huske Nrk sin barnetv helt.
Jeg har desverre også en betongblokk av ondskap, urett og vonde minner. 
Det faktum at min livssituasjon i dag er en direkte konsekvens av det , har gjort Alta - for meg -     "To a dark place"

Drivkraften i mitt liv i Alta dro videre til de evige jaktmarker dagen før jeg dro til Bodø i oktober - og jeg har ikke vært tilbake siden. 

Kila og Lita har fulgt meg gjennom ild og vann de siste 12 årene.  Alle har vi noe som holder blodbruset i blodårene igang - for meg er det hundene.

I dag er det ingen som venter på meg i Alta. Det forsterker ikke bare savnet etter kalde snuter og logrende haler. Men styrker uviljen til å møte Alta igjen. Jeg har ingenting igjen der.... selv ikke meg selv. 

De høres sikkert uendelig rart ut at to hunder skal kunne ha en slik rolle. Men for meg er det slik. Det er uendelig ensomt å være syk, verden går liksom bare videre.
Jeg har ikke noe hjem å komme hjem til, ingen familie og verkstedene mine er pakket sammen. Jeg har gode venner og selvsagt savner jeg dem. Med de gir ikke grunnstammen som gjør det verdt å komme "hjem"
Jeg har alltid vært en ensom rytter, og trives i ensomheten. Men tilhørighet til noe eller noen er for meg sementen i ensomheten og bindeleddet i det sosiale livet.

                                      
Nå er det 2 timer igjen å vente i Tromsø før siste strekning til Alta. Det snevrer seg sammen i brystet og det er vanskelig å puste. Jeg liker ikke meg selv i slike situasjoner og jeg må ta meg sammen for ikke å slippe løs vulkanutbruddet av agresjon som bobler i brystet så det nesten høres.

Jeg blir båret ned langgangen på flyet og ferden oppleves som slowmotion og jeg settes på bakken i en iskald vind.

Stemmene og folkene som snakker til meg flyr sakte forbi og tilbake blir stillheten.
Kulda slår mot meg og landskapet er hvitt og vakkert trots at klokken er nærmere midtnatt.
Det skjerper sansene.

Jeg savner snøen, kulda og fjellene - menneskene rundt oppleves som nødvendige elementer - litt slik som maur i lyngen.

Det her er ikke bra - jeg er på god vei til å skjule meg igjen. Slik jeg har gjort her i Alta gjennom mange år.

Jeg er på god vei tilbake til den ensomheten som er vond. Ikke den gode ensomheten jeg har når jeg er i fjellet med hundene. For der føler jeg meg trygg.