Jeg skifter spor

                                                            Jeg skifter spor.

I år skulle oppkjøringen mot Finnmarksløpet få en helt spesiell betydning for meg. Etter hjemkomsten til Alta i januar gikk jeg på en skikkelig smell og jeg mistet alt mot i å fortsette kampen mot en bedre hverdag.

Hva i all verden er vitsen? Etter så mange nederlag og slag rett i bakken, idiotiske rammer og regelverk. Det å måtte være i ett samfunn jeg ikke  passer inn i, ikke har noen tilhørighet til eller trives i-  ble uholdbart.  Jeg orket rett og slett ikke mer.
Jeg ble helt lammet og det var helt umulig å forholde seg til noe som helst.
Jeg hadde begynt å kjenne på føleslen i det å bare la livet gå. At mitt liv skulle forbli ett smertehelvete, at rullestolen ville overta  hverdagen - for godt.
At jeg ville forbli statist til den hverdagen og det livet jeg har kjempet slik for å oppnå. Jeg hadde begynt å kjenne på og akseptere det som passer samfunnet rundt meg best - at jeg slutter å bråke og godtar min skjebne.
Den tanken slapp aldri taket og begynte å gro fast. Langt sterkere enn det jeg var klar over selv.

                                     Alta is a dark place for meg og jeg kom meg ikke ut av det mørke.
                                                          Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Finnmarksløpet nærmer seg og jeg venter 2 hundekjørere, 6 handlere og 26 hunder. De skal bo ho meg.
Lite ante jeg at møte med denne hundekjører gjengen skulle snu helt rundt på alt.
Inn døra kom hundekjørere og handlerteam sammen med en orkan av håp og motivasjon som slo meg rett i bakken. Det var som om lyset plutselig kom på igjen, sveipet med seg fremtiden og druknet alle tunge stunder og vonde tanker.
Uansett om jeg tappert forsøkte å holde på noen av de tunge tankene, så glapp de like enkelt unna - som det er vanskelig å holde en isbit i hånden . Den blir borte.
 7 dager senere  startet løpet og roen senket seg i heimen.
Den stormen som kom ante ingenting om hvilke konsekvenser den førte med seg og hva den la fra seg når den dro til fjells.

                                                          Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Igjen lå Håp og motivasjon.
Da trente jeg for første gang på veldig lenge. Jeg hadde ikke trent siden jeg dro fra Bodø 7 uker tidliger. Til å være meg er det uendelig lenge.
Det å starte opp igjen føltes nesten fremment og uvirkelig. Litt slik at jeg måtte kjenne etter og gjøre det en gang til for å være sikker på at det var ekte.
Det var litt en slik ut av kroppen opplevelse.  Det høres sikkert rart ut, men det var nå slik det var.
Alt ble så mye lettere - Ut gikk skjebnen og inn kom håpet og det store målet.

Mitt Finnmarksløp

                                   Mitt Finnmarksløp 

                                   
Vinterens vakreste eventyr er ikke bare en flott signatursang men også det høydepunktet på året som gjennom mange år - i mitt liv -  har vært starten på slutten for vinteren.
Dette er den tiden av året hvor jeg  samler minner og fyller alle deler av kroppen med en så god og sterk energi at det varer helt til neste år.
Det er vanskelig å forklare hvordan det føles.

Finnmarksløpet - Europas lengste og tøffeste hundeløp, som strekker seg gjennom Finnmarks fantastiske og stormfulle landskap. Er min energibar.
I oppkjøringen til løpet har jeg i 16 år hatt en eller flere hundekjøre boende hvert år.
På kjøkkenet i den gamle Presteboligen i Alta har jeg  hatt besøk av hundekjørere fra utallelige  nasjoner,folk jeg ser en gang i året og som velger å komme innom mitt kjøkken for en trivelig prat, og trivelig er det.
Jeg husker siste året jeg bodde i Presteboligen, da det ramlet inn en hel haug med hundekjørere.
Det var 30 hundekjørere fra 7 forskjellige nasjoner på kjøkkenet mitt denne dagen... og jeg kjente bare noen få av dem.
Mellom  veterinærsjekk og kjøremøter ruslet de ned til den gamle presteboligen - fordi noen hadde fortalt at  Anne Ma - ho har stort hjerte, kaffe på kanna og alltid kaker.

Det var så trangt på kjøkkenet av kaffetørste hundekjørere - at når jeg skulle ha 1 liter melk fra kjøleskapet ble kjøleskapet åpnet av en hundekjører fra Finnland,melken ble sendt videre via Norge og Tyskland før den endte på kjøkkenbenken hos meg av en handler fra Scottland. Jeg bakte sjokoladekake. Det var 3 meter mellom kjøkkenbenken og kjøleskapet. Det var høy stemning og latter i alle kroker.

                                                      Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Siden jeg fortsatt er husløs  trodde jeg- det  ikke ville bli noe -Mitt Finnmarksløp  i år.
I år som i fjor hadde en venninde ( dog 2 forskjellige)  andre planer og åpnet huset sitt. Ikke bare for meg men også for 2 og 4-bente. Flere dager i forkant ryddet vi mengder med snø, redde senger, og gjorde plass til Hundekjørerne Marte og Bente med til sammen  26 spreke hunder og to handlerteam.

Jeg har den heldigste og beste oppkjøringen mot løpet, syntes jeg iallefall selv.  Jeg ser løpet fra innsiden. Jeg blir  kjent med hundene og tar meg av kjører og handlere så godt jeg kan. Selv fungerer jeg som en edderkopp med armer i alle rettninger og har ett lag med i alle deler av det hele. Jeg ser hundekjørerne pakke deposekker, fixer og klargjør sleden, vi syr på sponsormerker, reparerer sprekker i bukser. Kjøreplan skal gåes igjennom.Akkurat der er jeg statist og overlater det til de som kan det.  Mat skal lages og pakkes for sjekkpunkt og handlerteamet må heller ikke glemmes. De har også en krevende distanse i møte. 3 måltider om dagen til sultne ulver planlegges og kaffe..... hundekjørere drikker kaffe.... mye kaffe - Gode samtaler blir det også tid til.
Det aller beste er å bli kjent med hundene, mange av de har vært hos meg gjennom mange år og gjennsynsgleden er stor...Noe de viser med hele seg pluss litt til. Det varmer ett gammelt tantehjerte.

                                             Hundene til Marte rett utenfor kjøkkenvinduet 

                         Marte pakker Deposekker til alle sjekkpunktene gjennom hele løpet
                                                        Foto : Kjell ErikReinhardtsen

                                              Foto fra Barmarkskjøring Bente sine hunder

                                           35 liter suppe ble kokt og 60 rundstykker ble bakt.
Onsdagen før løpet hadde vi 22 FL-veterinærer til hjemmelaget ertesuppe .
Med oss og hundekjørere var vi 32 til middag, og hvor mange nasjoner vi talte aner jeg ikke. En utrolig trivelig tradisjon som kom til ved en tilfeldighet flere år tilbake.

Forvandlingen er nesten hørbar når teamene går fra hektisk aktivitet til full fokus. Da er vi kommet til dagen for løpsstart. Da går dagen over fra å være i kaos til full konsentrasjon og det er en spenning  i huset.
Jeg kan ikke være med i sentrum, det er ikke forsvarlig for meg i rullestol. Å sitte i rullestolen mellom alle de som helst vil stå først..er utrygt. Det har jeg forsøkt en gang tidligere- jeg gjør det aldri igjen.
Men allikevel fra min plass litt utenfor sentrum hører jeg ett kraftig lurveleven av høye stemmer, musikk, speaker og ikke minst ivrige hunder - blir jeg like bergtatt hver gang. 8 eller 14 hunder kommer mot meg som i slowmotion, det er 45 kg. muskler, atletiske bevegelser og intense øyne. De tar pusten fra meg - hver gang.
Så er de i gang - til verdens vakreste eventyr. Hundekjørerne - helt alene - bare seg selv, hundene og vidda.

                                                       Foto Kjell Erik Reinhardtsen

Mat må man ha Foto Mia K Stensland Jørgensen 

                                                  En liten pause på sporet-  Marte 

                                                                Bente sine i sporet 

                                      
                                     Den mest forblåste plassen i Alta heter ironisk nok Stilla
Du vet den følelsen du har når du er i fjellet, det er storm i kastene, vinden tar snøen med i akrobatiske kast - sola skinner sterkt og du blendes fullstendig.
Naturen viser seg seg, lydene er øredøvende og du hører ingenting annet - for så - iløpet av sekunder blir det stille.  Det blir ikke stille-  men stilt.
Det er slik huset høres ut nå. Det er en tung stillhet men som allikevel føles lett... om du skjønner hva jeg mener.
Den siste handlern er nettop dratt og jeg sitter alene igjen.
Kroppen kjennes som om den er kjørt i tørketrommel, hode spinner rundt, og jeg kjenner hvor sliten jeg er - samtidig som jeg nyter freden.
Det er ingen vond stillhet, men en stillhet som bærer gode minner og nye vennskap.
Det er stillheten som rammer inn all den positive energien og den tilliten  jeg har blitt  fylt med de siste ukene.
Jeg savner den i hverdagen
Da tenker jeg det er tid for ett glass vin og mimring.

                                               Handlerteam venter på Marte ved Levajok

 Ikke bare Finnmarksløpet fikk en brå slutt i år. Hele norge stopper opp da Corona viruset setter en støkk i marg og bein på oss alle.En nasjonal dugnad - nei en international dugnad må til for å stoppe denne pandemien. Jeg håper at norge har det som trengs.

Det kan være ensom på sporet i Finnmarksløpet akkurat slik det kansje føles for mange nordmenn i disse dager. Men ensomheten behøver ikke være ensom. Det er alltid noe som skjer litt lengere frem.

                                                                           Foto Kjell Erik Reinhardtsen 

En ting er iallfall sikkert. ...... Finnmarksløpet kommer hvert år. Marte har begynt å planlegge neste års løp. Jeg gleder meg allerede. Og kjenner jeg Bente rett.... ja så kommer hun også.

                                                      Denne gjengen bodde hos meg i år.
                                                        Foto Kjell Erik Reinhardtsen

                                                       So long ..... see you all next year.
                                                  Take Care and be good with each other