Jeg skifter spor

                                                            Jeg skifter spor.

I år skulle oppkjøringen mot Finnmarksløpet få en helt spesiell betydning for meg. Etter hjemkomsten til Alta i januar gikk jeg på en skikkelig smell og jeg mistet alt mot i å fortsette kampen mot en bedre hverdag.

Hva i all verden er vitsen? Etter så mange nederlag og slag rett i bakken, idiotiske rammer og regelverk. Det å måtte være i ett samfunn jeg ikke  passer inn i, ikke har noen tilhørighet til eller trives i-  ble uholdbart.  Jeg orket rett og slett ikke mer.
Jeg ble helt lammet og det var helt umulig å forholde seg til noe som helst.
Jeg hadde begynt å kjenne på føleslen i det å bare la livet gå. At mitt liv skulle forbli ett smertehelvete, at rullestolen ville overta  hverdagen - for godt.
At jeg ville forbli statist til den hverdagen og det livet jeg har kjempet slik for å oppnå. Jeg hadde begynt å kjenne på og akseptere det som passer samfunnet rundt meg best - at jeg slutter å bråke og godtar min skjebne.
Den tanken slapp aldri taket og begynte å gro fast. Langt sterkere enn det jeg var klar over selv.

                                     Alta is a dark place for meg og jeg kom meg ikke ut av det mørke.
                                                          Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Finnmarksløpet nærmer seg og jeg venter 2 hundekjørere, 6 handlere og 26 hunder. De skal bo ho meg.
Lite ante jeg at møte med denne hundekjører gjengen skulle snu helt rundt på alt.
Inn døra kom hundekjørere og handlerteam sammen med en orkan av håp og motivasjon som slo meg rett i bakken. Det var som om lyset plutselig kom på igjen, sveipet med seg fremtiden og druknet alle tunge stunder og vonde tanker.
Uansett om jeg tappert forsøkte å holde på noen av de tunge tankene, så glapp de like enkelt unna - som det er vanskelig å holde en isbit i hånden . Den blir borte.
 7 dager senere  startet løpet og roen senket seg i heimen.
Den stormen som kom ante ingenting om hvilke konsekvenser den førte med seg og hva den la fra seg når den dro til fjells.

                                                          Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Igjen lå Håp og motivasjon.
Da trente jeg for første gang på veldig lenge. Jeg hadde ikke trent siden jeg dro fra Bodø 7 uker tidliger. Til å være meg er det uendelig lenge.
Det å starte opp igjen føltes nesten fremment og uvirkelig. Litt slik at jeg måtte kjenne etter og gjøre det en gang til for å være sikker på at det var ekte.
Det var litt en slik ut av kroppen opplevelse.  Det høres sikkert rart ut, men det var nå slik det var.
Alt ble så mye lettere - Ut gikk skjebnen og inn kom håpet og det store målet.