Fa...... også
Jeg vil vil ikke bli forstått bedre jeg - hva skal det være godt for?
Men jeg har en historie og fortelle - det er bare så innmari vanskelig.
Det å skrive blogg er ikke enkelt. Det å skulle åpne meg og slippe andre mennesker inn i sjela er for meg direkte skremmende og sårt.
Jeg har 16 blogginnlegg liggende klare for å publiseres. Jeg klarer bare ikke å trykke på den oransje knappen. Knappen hvor det står publiser.
Isteden drar jeg til fjells - ut i det hvite intet - hvor jeg er maktesløs og alene - men sterkere og mer tilstede enn noe annet sted i verden.
Jeg har ikke familie - jeg er alene. Det er ikke helt sant fordi jeg har en bror som jeg vokste opp sammen med. Vi var som pompel og pilt. Fordi av derer som husker dem.
Vi hang sammen i tykt og tynt i alle år, også etter vi ble voksne.
Intill ulykken som kastet livet mitt rundt og satte meg i rullestolen.Da forsvant han.
Han giftet seg med en psykopat av en dame og jeg har ikke hatt en bror siden. Han er skilt fra henne, men er samboer på nytt med en skjønn datter. Allikevel - jeger tante til en jente jeg ikke får lov å møte.
Når folk spør om jeg har familie og jeg sier nei - da blir det helt stille. Folk vet ikke hva de skal si, og jeg.... jeg føler meg mer misslykket og mer alene enn jeg er.
Det er liksom ikke slik det skal være - man skal ha den berømte drømmen om mann, barn, garasje og labrador i orden - for ikke å snakke om en vellykket karriere.
Jeg har hatt alt dette jeg - foruten labrador. Nå har jeg ingenting - bokstavelig talt.
Men jeg har en person som er my person - D - hun er min familie. Vi er som søstre. Vi møttes i en blomsterbutikk utenfor Oslo,for flere 10år siden. Hun- nettop kommet til Norge fra Sverige og jeg fra bygde Norge.
D er ingen erstatning for broren min - jeg hadde verdens beste bror. Men hun er tryggheten i min tilværelse. Hun er den som alltid ringer på rett tidspunkt. selv om vi ikke har snakket sammen på lenge. så vet hun.
Hun er den som jeg kjørte 30 mil for å komme frem til. Uten å vite noe mer enn at jeg måtte dra fordi noe var galt. Og det var det. Jeg var flyttet til Finnmark på den tiden og D viste ikke at jeg var i Oslo. Allikevel - når ho åpnet ytterdøra gikk hun rett inn i armene mine med krokodilletårer. Ho visste det var meg.
D har hatt mange skudd for bauen gjennom mange lange år. Hun er nettop blitt kreftfri etter agressiv kreft i halsen. På toppen av alt annet skulle ho selvfølgelig få det også.
Fa..en heller. Ingen forbereder oss på hva som skjer etter at kreften er borte - og kroppen ska ta tilbake kontrollen.
Det er ikke grenser for hvor mye oppfølging vi får både før og etter kreft behandlingen - men dagen etter ho fikk beskjeden om at kreften var borte. Ja da ble det stillt.
I går ble D hentet av ambulanse og kjørt til sykehus med psykriatisk avdeling. Ho har kollapset fullstendig, mistet all livsgnist. For D sin opplevelse er alt håp borte. Hun har flere kropslige symptomer enn antall spillere på en fotballbane - og hva sier helse Norge? Vi kan ikke hjelpe deg før du har førsøkt selvmord. Skjønn det den som kan. Jeg skjønner det ikke
Ho har skreket og skrålet, grått og bedt om hjelp fra alle hjørner. Og det eneste ho får tilbake er antidepresiva og en taus skulder. Må hun virkelige bli psykisk skrudd før ho får hjelp
Jeg er redd - ikke for at D skal skade seg, eller ikke klare å komme gjennom dette her.Hun er sterk og kjemper når det trengs. Det jeg er skrekkslagen for er at HelseNorge ikke skal ta henne på alvor, stappe henne full av medisiner og sende henne hjem - så det kan gå helt galt før hun får hjelp.
Skal hun klare denne kampen må hun få det verktøyet hun trenger for å bli seg selv igjen. Som hun hadde sagt til legen da han spurte hva hun trengte hjelp til : Å få D tilbake til meg ( seg selv altså )
Å tro meg! Etter 21 år i helsevesenet så vet jeg - det er akkurat slik det er.
Jeg har følt det på kroppen utallelige ganger, men da har det vært meg selv og jeg har hatt kontrollen - selv når jeg ikke har hatt den.... kontrollen altså.
Jeg mistet tilliten til Norsk Helsevesen for flere år siden. Tryggheten i det å skulle få hjelp er blitt til en verkebyll av skrekk, fortvilelse og sorg.
Nå - sitter jeg 220 mil unna, med så begrenset mulighet for flyavganger at en dame i Alta på nesten 80 år måtte bruke 3 timer med fly via halve fylke..... for å komme til Tromsø - på sykehus.
Det er 20 minutters flytur. Finnmark er tatt av Norgeskartet - igjen.
Jeg kan ikke bare sitte her. D- trenger meg, og jeg trenger å være der.
Jeg har fått en kulde i kroppen - den kommer innenfra. Fra skjellettet. Den er iskald. Det suser i ørene og konsetrasjonen er som en pingpong ball.
Jeg hadde det beste turfølge - hunden Keenot. Fjellet var helt tomt, upersonlig og kaldt - akkurat som meg.
D- er ikke navngitt, fordi jeg ikke har avklart med familien hennes at jeg kan skrive dette innlegget. Det er ikke akkurat det jeg ønsker å utsette dem for nå - å ta stilling til innlegget altså.
Om jeg ikke publiserer dette nå blir det gammelt nytt - eller bare for sent. Det har jeg 16 andre bevis på.
Jeg må bare skrive en ting før jeg trykker på den orange knappen... Det er utrolig mange flotte helsepersonell der ute. Som jobber under helt umenneskelige forhold, og gjør en kjempejobb. Bare så det er sagt. Er det noen som burde få en ripe så er det idiotene som sitter ved makten - men de gir jo blaffen uansett - så vi får gjøre det vi er best på - gjøre det beste ut av enhver situasjon.
