Hvorfor er jeg så redd for å vise at jeg er handicappet?
Da mener på sosiale medier.
Jeg er på lange flotte fjellturer og poster bilder av hundene, av naturen og vakre fjell.
Men å vise den begrensningen jeg har og det å vise at jeg er handicappet - det klarer jeg ikke.
Jeg hadde kansje forstått det om jeg nettop hadde havnet i rullestolen - men stolen har vært en del av livet mitt i snart 21 år.
Når jeg er i Bodø er rullestolen en naturlig del av meg - som en kropsdel - og jeg har ingen problemer med å forholde meg til bilder med meg sittende - der alle andre står.
Men her i Alta er det som om bare tanken på å være synlig kveler meg, og jeg skygger unna - jeg sklir inn i mørket.
Det mørke som gjemmer meg beskytter meg for blikkene utenfra.
Resultatet er at jeg er blitt en skygge for meg selv også - en blek kopi av den jeg egentlig er.
Det har alt for lenge betydd for mye for meg - å bli annerkjent. Annerkjent for alt jeg forsaker og all treningen jeg legger ned.
At jeg skal bli respektert. Hvorfor er det så viktig? Der er jo ikke viktig i det hele tatt. At jeg kan være så dum, bruke så mye energi på å bli sett - av folk som ikke er verdt meg i det hele tatt
På tide å snu fokus - gå andre veien - det er det kun jeg som kan gjøre.
Sangen om livet mitt - i en av testene på Fb. Det er skjeldent at jeg tar slike morro tester.
Denne traff meg. Det er ingen andre enn meg som kan endre dette. Jeg må tørre å ta igjen.
Tørre å ta steget ut av skyggene og inn i mitt eget jeg.
Breaking the Habit of Being Yourself
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar