Trappeheis

                                                             

Trappeheis

                                       

   

Nå ble det plutselig alvor på ordentlig. Trappeheisene er det første som  bæres ut av den gamle Presteboligen i Alta. Mitt hjem i de siste 12 årene. Huset pakkes ned og livet mitt skal lagres i Continere på ubestemt tid.
Livet er fullt av veiskiller. Hvor ferden går videre er uvisst. Time will show

Nattens boksekamp med kroppen 

                                                          dato 8 april 

Når vekkeklokken ringte for 6 timer siden, hadde jeg ikke sovet ett sekund.

Jeg la med ved 01,00 tiden etter en trivelig kveld med god vin, ost og kjeks og 3 glade jenter.

I det jeg landet på puta kom den reaksjonen fra kroppen som desverre i det siste har blitt til nomalen.

Smertene eksplodere. Det kjennes ut som om en smerteorkan trenger seg gjennom kroppen, begynner nede ved anklene og brenner seg opp som illsinte flammer og ender opp i ett Cresjendo av smerter, kvalme, varmetokter og til slutt tårer. Etter få timer klarer jeg ikke ligge lenger. All hud som berører sengen har så intense smerter at jeg må bare opp.

Det er bare ett problem.... Jeg har ingen krefter igjen, etter timer med kramper er kroppen hel tom, det føles som om kroppen er skrudd fast i en skrustikke, og jeg kommer ikke løs.

Når jeg endelig etter en strabasiøs innsats sitter på sengekanten, er kreftene enda svakere og jeg blir sittende uten å kunne røre meg. Det er da jeg lover meg selv at jeg i morgen kveld skal ta på pysj og ikke sette opp vinduet..... Det er -5 kalde ute.

Når klokken nærmer seg 0500 er jeg kommet meg opp og ut på kjøkkenet. Verden blir litt lettere når det kommer ruslende 3 søvntrøtte hunder som kjemper om den første kosen. Vi krøller oss alle 4 sammen på en benk med masse puter og ulltepper. Så kommer kvalmen som rene flodbølgen. Den formelig skyller over meg og jeg setter kursen mot toalettet.

Kombinasjonen oppkast,rullestol og kraftløs kropp er ikke det beste. I det jeg klarer å løfte meg opp av rullestolen,lande på knærne foran toalettet og kaste opp i samme bevegelse kommer en lettelse. Det er da begrepet «små enkle gleder» får en helt annen betydning.

Hadde jeg bare vært fyllesyk isteden rekker jeg å tenke før jeg svimer av. Når smertene er så sterke klarer ikke kroppen påkjenningen det er å kaste opp, og jeg besvimer.

Når jeg gulper får jeg kloakksmak i munnen.

Jeg føler meg ikke veldig elegant der jeg våkner opp mellom doruller,rør og søppelbøtter , men nå var vel ikke det helt meningen heller.... å være elegant altså.

Slik forsetter natta, og når hanen galer er jeg mer enn utslitt.

Men på morraskvisten skinner sola og det ser ut til å bli en fin dag.

Hundene får sin lille tur ut før jeg setter på kaffen og med radioen i bakgrunnen kan

dagen bare begynne.

Få timer etter 1. kaffekoppen setter mine 2 gode venner Eva og Tove kursen mot fjellet, en tur vi har planlagt lenge. Jeg ser bort mot sekken, den er pakket klar med nistemat, varmt vann og ferske boller. Jeg bakt min mors Fyrstekake i går etter en gammel oppskrift, for å ta med på turen.

Fyrstekaken ble med på turen, det ble ikke jeg.

Lyden av turkledte folk på vei ut sammen med ivrige og glade hunder hører barndommen til, og idet ytterdøra går igjen blir det stille. Det blir ikke bare stille, det blir stillt.

Trappeløpet

Artikkel i Avisa Nordland
                                                                                                                                                                                                                                    Bildene er bytte ut 
av Blogger 

Anne Marie (53) har sittet i rullestol i 18

   år - torsdag gjennomførte hun

   Trappeløpet: - En surrealistisk glede

Tekst: Truls Naas

– Jeg har en sele på, fordi jeg ikke klarer å løfte beina, så jeg bruker armene for å løfte beina hvert steg.

Det sier Anne Marie Skatteboe (53) til Avisa Nordland.

Torsdag gjennomførte hun Bodøs Høyeste 2018, til tross for at hun til daglig sitter i rullestol.

Etter et stygt fall i 1999, som gjorde at hun ble rullestolbruker, har den spreke 53-åringen tilbrakt mesteparten av tiden i rullestol.

– Målet er å begynne å gå igjen. Det er medisinsk mulig, men tiden vil vise, sier hun.

Hun gjennomførte Bodøs Høyeste 2018 på tiden 04:13:78, til stor glede for både seg selv og de rundt.

– Å gjennomføre dette kan ikke beskrives. En surrealistisk glede, sier hun.

For Skatteboe var det en seier å stille til start.

– Jeg har trent mange år på teknikken for å kunne bevege meg framover med sele, men at jeg skulle komme opp så rask hadde jeg ikke trodd. Men at jeg skulle nå toppen var jeg sikker på. For meg var det en seier da jeg sto oppreist med startnummeret. Om jeg hadde kommet til tredje eller femte etasje, ville jeg blitt skuffet, men ikke misfornøyd, forklarer hun.

Delmål

53-åringen bor til daglig i Alta, men flyr til Bodø for behandling hos Eureka kiropraktikk.

– De har den spesialistkompetansen jeg trenger for å kunne begynne å gå igjen, sier hun, forteller videre at hun hadde tre økter om dagen.

Dagen før Trappeløpet på Scandic Havet fikk hun utfordringen fra Balansen hun ikke kunne si nei til. Løpet var mye større enn det hun trodde.

– For å nå hovedmålet må jeg sette meg mange delmål underveis. Da jeg fikk utfordringen sa jeg selvsagt ja, men jeg trodde først det kun var jentene på treningssenteret som skulle løpe, jeg var ikke klar over hvor stort dette er, sier hun.

Dette løpet ble et delmål for meg, selv om det kom brått på. Jeg liker å sette spinnville mål, som kanskje ikke er reelle i det hele tatt, legger hun til.

Skatteboe forklarer at det er mange år med hard trening som gjør at hun klarer å være så aktiv som hun er i dag.

Hun hyller Balansen treningssenter, og forteller det ville vært vanskelig for henne uten dem.  

– De har gjort utrolig mye for meg, den korte tiden jeg har trent med dem. Jeg har blitt pusha og motivert i forhold til det å bli akseptert som en likeverdig treningspartner på senteret, slik de gående gjør, forklarer hun.

                                    

                                                       PT Gro Bæck og meg før start

– Støtten betyr alt

Skatteboe syntes det er viktig å vise andre at det er mulig å være aktiv, selv med et handikapp. Hard og målbevisst trening, samt god støtte fra de rundt deg, er viktig, mener hun.

– Det betyr alt for meg, sier hun om støtten hun har fått fra folk rundt seg.

Hun ønsker å inspirere andre til å gjøre det samme som seg selv.

– Jeg ønsker å gjøre noe med de innstillingene mange mennesker sitter med. Selv om jeg sitter i en rullestol, så finner jeg måter å være aktiv på, uten at det nødvendigvis må være tilrettelagt for funksjonshemninger, forklarer 53-åringen.

– Ikke at det er negativt. Det burde være mer aktiviteter for Funksjonshemmede i lokalsamfunn. Også der funksjonshemmede og funksjonsfriske kan være sammen, men for enkelte av oss rullestolbrukere er det mulig å være aktiv utenfor, og det er lite akseptert, mener hun.

53-åringen forteller at hun ofte får rare blikk fra andre når hun står oppreist eller er i bevegelse. Hun mener at en rullestolbruker er dømt til å sitte i stolen, og dersom hun beveger seg uten hjelp fra stolen, ser folk rart på henne, og kommer med sårende kommentarer. Hun tørr derfor ikke vise seg i en aktiv situasjon.

– Det skal ikke være sånn at jeg er redd for å vise meg på steder andre også er. Jeg har ofte måtte ofre det å tilbringe tid med venner, for og heller være et sted ingen ser meg, sier hun og sikter til at mange er gode til å dømme de sliter med et handikapp til daglig.

– Det er ikke lett å være rullestolbruker, det er mange utfordringer i hverdagen. Da burde ikke en av dem være skråblikk og kommentarer på om du står oppreist ved siden av stolen. Ikke alle som sitter i rullestol er lamme.

Skatteboe har siden 2014 trent hver dag med selene rundt beina, og forteller at det er gøy å se at hard trening gir resultater.

– Å se at jeg gjennomførte dette gleder nok de som står meg nærmest. Det er veldig gøy å se at treningen hjelper, sier hun.

Vil inspirere

– Å inspirere andre er det jeg ønsker. Ønsker å gjøre noe med de innstillingene mange mennesker sitter med. Selv om jeg sitter i rullestol, så finner jeg mange kreative måter å være aktiv på,

Hun nekter å gi opp treningen.

– Jeg har alltid vært glad i å trene, og det skal jeg ikke gi opp.

– Jeg trent i mange år på teknikken for å kunne bevege meg framover med sele, men at jeg skulle komme opp så rask hadde jeg ikke trodd, men at jeg skulle nå toppen var jeg sikker på. På en annen siden: For meg, som ikke er vant med å stå oppreist i offentlige settinger, og det å stå med et startnummer en seier for seg selv, sier hun.