Nattens boksekamp med kroppen 

                                                          dato 8 april 

Når vekkeklokken ringte for 6 timer siden, hadde jeg ikke sovet ett sekund.

Jeg la med ved 01,00 tiden etter en trivelig kveld med god vin, ost og kjeks og 3 glade jenter.

I det jeg landet på puta kom den reaksjonen fra kroppen som desverre i det siste har blitt til nomalen.

Smertene eksplodere. Det kjennes ut som om en smerteorkan trenger seg gjennom kroppen, begynner nede ved anklene og brenner seg opp som illsinte flammer og ender opp i ett Cresjendo av smerter, kvalme, varmetokter og til slutt tårer. Etter få timer klarer jeg ikke ligge lenger. All hud som berører sengen har så intense smerter at jeg må bare opp.

Det er bare ett problem.... Jeg har ingen krefter igjen, etter timer med kramper er kroppen hel tom, det føles som om kroppen er skrudd fast i en skrustikke, og jeg kommer ikke løs.

Når jeg endelig etter en strabasiøs innsats sitter på sengekanten, er kreftene enda svakere og jeg blir sittende uten å kunne røre meg. Det er da jeg lover meg selv at jeg i morgen kveld skal ta på pysj og ikke sette opp vinduet..... Det er -5 kalde ute.

Når klokken nærmer seg 0500 er jeg kommet meg opp og ut på kjøkkenet. Verden blir litt lettere når det kommer ruslende 3 søvntrøtte hunder som kjemper om den første kosen. Vi krøller oss alle 4 sammen på en benk med masse puter og ulltepper. Så kommer kvalmen som rene flodbølgen. Den formelig skyller over meg og jeg setter kursen mot toalettet.

Kombinasjonen oppkast,rullestol og kraftløs kropp er ikke det beste. I det jeg klarer å løfte meg opp av rullestolen,lande på knærne foran toalettet og kaste opp i samme bevegelse kommer en lettelse. Det er da begrepet «små enkle gleder» får en helt annen betydning.

Hadde jeg bare vært fyllesyk isteden rekker jeg å tenke før jeg svimer av. Når smertene er så sterke klarer ikke kroppen påkjenningen det er å kaste opp, og jeg besvimer.

Når jeg gulper får jeg kloakksmak i munnen.

Jeg føler meg ikke veldig elegant der jeg våkner opp mellom doruller,rør og søppelbøtter , men nå var vel ikke det helt meningen heller.... å være elegant altså.

Slik forsetter natta, og når hanen galer er jeg mer enn utslitt.

Men på morraskvisten skinner sola og det ser ut til å bli en fin dag.

Hundene får sin lille tur ut før jeg setter på kaffen og med radioen i bakgrunnen kan

dagen bare begynne.

Få timer etter 1. kaffekoppen setter mine 2 gode venner Eva og Tove kursen mot fjellet, en tur vi har planlagt lenge. Jeg ser bort mot sekken, den er pakket klar med nistemat, varmt vann og ferske boller. Jeg bakt min mors Fyrstekake i går etter en gammel oppskrift, for å ta med på turen.

Fyrstekaken ble med på turen, det ble ikke jeg.

Lyden av turkledte folk på vei ut sammen med ivrige og glade hunder hører barndommen til, og idet ytterdøra går igjen blir det stille. Det blir ikke bare stille, det blir stillt.