Trappeløpet

Artikkel i Avisa Nordland
                                                                                                                                                                                                                                    Bildene er bytte ut 
av Blogger 

Anne Marie (53) har sittet i rullestol i 18

   år - torsdag gjennomførte hun

   Trappeløpet: - En surrealistisk glede

Tekst: Truls Naas

– Jeg har en sele på, fordi jeg ikke klarer å løfte beina, så jeg bruker armene for å løfte beina hvert steg.

Det sier Anne Marie Skatteboe (53) til Avisa Nordland.

Torsdag gjennomførte hun Bodøs Høyeste 2018, til tross for at hun til daglig sitter i rullestol.

Etter et stygt fall i 1999, som gjorde at hun ble rullestolbruker, har den spreke 53-åringen tilbrakt mesteparten av tiden i rullestol.

– Målet er å begynne å gå igjen. Det er medisinsk mulig, men tiden vil vise, sier hun.

Hun gjennomførte Bodøs Høyeste 2018 på tiden 04:13:78, til stor glede for både seg selv og de rundt.

– Å gjennomføre dette kan ikke beskrives. En surrealistisk glede, sier hun.

For Skatteboe var det en seier å stille til start.

– Jeg har trent mange år på teknikken for å kunne bevege meg framover med sele, men at jeg skulle komme opp så rask hadde jeg ikke trodd. Men at jeg skulle nå toppen var jeg sikker på. For meg var det en seier da jeg sto oppreist med startnummeret. Om jeg hadde kommet til tredje eller femte etasje, ville jeg blitt skuffet, men ikke misfornøyd, forklarer hun.

Delmål

53-åringen bor til daglig i Alta, men flyr til Bodø for behandling hos Eureka kiropraktikk.

– De har den spesialistkompetansen jeg trenger for å kunne begynne å gå igjen, sier hun, forteller videre at hun hadde tre økter om dagen.

Dagen før Trappeløpet på Scandic Havet fikk hun utfordringen fra Balansen hun ikke kunne si nei til. Løpet var mye større enn det hun trodde.

– For å nå hovedmålet må jeg sette meg mange delmål underveis. Da jeg fikk utfordringen sa jeg selvsagt ja, men jeg trodde først det kun var jentene på treningssenteret som skulle løpe, jeg var ikke klar over hvor stort dette er, sier hun.

Dette løpet ble et delmål for meg, selv om det kom brått på. Jeg liker å sette spinnville mål, som kanskje ikke er reelle i det hele tatt, legger hun til.

Skatteboe forklarer at det er mange år med hard trening som gjør at hun klarer å være så aktiv som hun er i dag.

Hun hyller Balansen treningssenter, og forteller det ville vært vanskelig for henne uten dem.  

– De har gjort utrolig mye for meg, den korte tiden jeg har trent med dem. Jeg har blitt pusha og motivert i forhold til det å bli akseptert som en likeverdig treningspartner på senteret, slik de gående gjør, forklarer hun.

                                    

                                                       PT Gro Bæck og meg før start

– Støtten betyr alt

Skatteboe syntes det er viktig å vise andre at det er mulig å være aktiv, selv med et handikapp. Hard og målbevisst trening, samt god støtte fra de rundt deg, er viktig, mener hun.

– Det betyr alt for meg, sier hun om støtten hun har fått fra folk rundt seg.

Hun ønsker å inspirere andre til å gjøre det samme som seg selv.

– Jeg ønsker å gjøre noe med de innstillingene mange mennesker sitter med. Selv om jeg sitter i en rullestol, så finner jeg måter å være aktiv på, uten at det nødvendigvis må være tilrettelagt for funksjonshemninger, forklarer 53-åringen.

– Ikke at det er negativt. Det burde være mer aktiviteter for Funksjonshemmede i lokalsamfunn. Også der funksjonshemmede og funksjonsfriske kan være sammen, men for enkelte av oss rullestolbrukere er det mulig å være aktiv utenfor, og det er lite akseptert, mener hun.

53-åringen forteller at hun ofte får rare blikk fra andre når hun står oppreist eller er i bevegelse. Hun mener at en rullestolbruker er dømt til å sitte i stolen, og dersom hun beveger seg uten hjelp fra stolen, ser folk rart på henne, og kommer med sårende kommentarer. Hun tørr derfor ikke vise seg i en aktiv situasjon.

– Det skal ikke være sånn at jeg er redd for å vise meg på steder andre også er. Jeg har ofte måtte ofre det å tilbringe tid med venner, for og heller være et sted ingen ser meg, sier hun og sikter til at mange er gode til å dømme de sliter med et handikapp til daglig.

– Det er ikke lett å være rullestolbruker, det er mange utfordringer i hverdagen. Da burde ikke en av dem være skråblikk og kommentarer på om du står oppreist ved siden av stolen. Ikke alle som sitter i rullestol er lamme.

Skatteboe har siden 2014 trent hver dag med selene rundt beina, og forteller at det er gøy å se at hard trening gir resultater.

– Å se at jeg gjennomførte dette gleder nok de som står meg nærmest. Det er veldig gøy å se at treningen hjelper, sier hun.

Vil inspirere

– Å inspirere andre er det jeg ønsker. Ønsker å gjøre noe med de innstillingene mange mennesker sitter med. Selv om jeg sitter i rullestol, så finner jeg mange kreative måter å være aktiv på,

Hun nekter å gi opp treningen.

– Jeg har alltid vært glad i å trene, og det skal jeg ikke gi opp.

– Jeg trent i mange år på teknikken for å kunne bevege meg framover med sele, men at jeg skulle komme opp så rask hadde jeg ikke trodd, men at jeg skulle nå toppen var jeg sikker på. På en annen siden: For meg, som ikke er vant med å stå oppreist i offentlige settinger, og det å stå med et startnummer en seier for seg selv, sier hun.