Livet mitt i Container, meg og min nye bolig
Som skrudd fast i ei skrustikke.
Det er akkurat slik det føles. I morgen torsdag skulle en venn av meg starte ombyggingen av bilen min. Ikke omfattende ombygging, for det har jeg ikke lov til siden det er trygdebil. Men klargjøre den for at jeg skulle kunne bo i den. Jeg har fordelen med 15 års fartstid som interiørdesigner fra før rullestolen, så bilen har fått nøye planlagte arkitekt tegninger.
- Men Anne Ma du kan jo ikke bo i bilen - den kommentaren har jeg hørt ofte i det siste.
- Nei, men jeg kan ikke bli husløs, satt på gata og blakk heller, men det blir jeg.
Huff det høres så ille ut når jeg sier det høyt.Men ikke mindre er det realitet og det kjennes som om jeg er skrudd fast i ei skrustikke.
Uansett hva og hvor jeg vender meg om dagen så "back fire" det. Det skal liksom ikke løsne og selvsagt så streiker bilen min også.
Bilen håndsveives på henger
Med nesa i været
Absolutt en påkjenning jeg trenger nå - ironisk sett altså.
Jeg pynter kjøkkenet mitt med blomster, spiller god musikk, hører lydbok og inviterer venner på kaffe med noko attåt. Innimellom nedpakking og kaos.
Men når jeg blir alene og tenner lyset så er det som om jeg ser tvers igjennom det. Det blir transparent på en måte.
Jeg vil ikke at det skal bli slik. Klokka viser nå 03.58 og jeg har ikke sovet 1 sekund. Tankene tar over og kroppen går i kramper.
Krampene mine er som en veiviser. Du vet ett slikt barometer mange av oss har på hytta. Eller iallefall hadde.
Nei, nå setter jeg på kaffe, finner frem lydbok på mobilen, og setter meg ut på kjøkkentrappa. Det er helt stille ute. Fuglene, hundene og naturen sover, men ikke jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar