Jeg ofres på grådighetens alter
Hodet sentrifugerer på høyeste nivå. Det finnes ingen begynnelse på alle tankene, ingen ende heller.
Jeg føler meg fanget i ett mentalt spenningsfelt, noe som bare er bortkastet tid, da det aldri kommer noe konstruktivt ut av kaos.
Det er bare ett ord som kan beskrive sceneriet :Vakkert.
Det er ikke stille, det er stillt om du skjønner hva jeg mener.
Jeg har alltid søkt naturen som balsam for sjelen, og det er ikke unntaket i dag.
Tilbake på kjøkkenet 1 time senere med 3 trøtte hunder som fornøyd krøller seg sammen i hver sin seng, skjer det jeg har fryktet lenge.
Ryggen kollapser, smertene kommer som lyn fra klar himmel. De skjærer brutalt inn i ryggen og fyker alle veier og en bølge av kvalme blandet med varme sprer seg. Det føles som om verden stopper opp og alt skjer i sakte fart, som i slowmotion.
Jeg faller rett ned - i etapper.
"Jeg falt som en klut" er et kjent begrep for de fleste av oss. Og jeg lover deg, det er akkurat slik det er. Kroppen raser bare rett ned og armer og bein blir liggende litt hulter i bulter, og ikke akkurat i komfortable vinkler eller stillinger.
Jeg rekker å tenke - om dette hadde vært film skulle en mektig dramatsik musikk fylt rommet og folk strømmet til, og så tenkte jeg ; - dette har jeg ikke tid til. Jeg skal jo flytte ut. Sistgang jeg fikk ett slikt fall, var jeg sengeliggende i 3 uker før det løsnet. Så ja, panikken sprer seg.
Lita - den ene hunden i flokken ser surt på meg med ett blikk som sier at jeg godt kan være stille. Det er trots alt natt. Bare de som har en dacks kjenner det blikket.
Den mektige musikken i bakgrunnen ble byttet ut med lydbok som heldigvis var satt på høytaler.Så helt stille ble det ikke.
Ironisk nok leser jeg krim trilleren " Dirigenten fra Sankt Petersburg"
Hvorfor ringer jeg ikke etter hjelp? Fordi mobilen ligger på kjøkkenbenken, jeg skulle jo bare ta av meg yttertøy etter nattevandringen
Jeg får desverre mye tid til å tenke når jeg ligger her. Jeg har fryktet dette lenge. Hvorfor ? Fordi jeg ikke har tid/ krefter til å trene det jeg må for å holde kroppen min sterk. Istedenfor bruker jeg all tid på å flytte og prøve å se en løsning for fremtiden der ute ett sted.
I den ideelle verden hadde dette vært kombinerbart, men jeg er desverre ikke akkurat der nå - I den ideele verden altså.
8,5 timer tok det før jeg er i sittende stilling - på gulvet. Da er det bare en utfordring igjen. Komme meg opp.
Har du noen gang forsøkt å løsne et flokete fiskegarn? Uansett hvilke ende du drar i, eller løsner på så blir det aldri bedre, egentlig bare værre.Det er akkurat slik det føles, bortsett fra at du bytter ut garnet med armer og bein. Ingenting virker og alt er fullstendig låst. Jeg sliter med å puste og har ikke tall på hvor mange ganger det svertner.
Har du noen gang hatt muskelkrampe i leggen? For mange år siden ble krampene mine målt ved ett idrettsinstitutt i Oslo. Krampene og smertene jeg hadde i natt, kan ganges med 8 både i intensitet og smerter, sammenlignet med det som vanligvis oppleves ved kramper i leggen.
Jeg har aldri vært så redd for fremtiden som jeg er nå. Jeg er 53 år, rullestolbruker, husløs, helsa kolapser og økonomien raseres.
Jeg oftres på grådighetens alter.
At slikt kan skje i 2018 hadde jeg aldri trodd. Jeg settes bokstavelig på gata. Ingen bryr seg. Da mener jeg ikke venner, men den del av det offentlige man skulle kunne vende seg til når hverdagen raser.
Alta kommune snur den kalde skulder til, Nav gir fa... og utbygger kaster meg ut på gata.
Utbygger har ikke fått rivningstillatelse av huset enda, jeg bor i en gammel Prestegård og det er krav fra Fylkeskommunen i forhold til kulturminner. Huset skal fotograferes og systematiseres.Dette vil ta tid. Allikevel - meg skal de bli kvitt.
Presteboligen sett fra jordet Vel, klokka er litt utpå ettermiddagen og jeg skal ta mitt eget råd. Så sant jeg klarer stå oppreist så - baker jeg.
Oppskrift kommer senere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar