Jeg kommer - aldri til....
Prestegårdsjordet sommeren 2018
Teksten som er blitt til dette innlegget skrev jeg i Juni 2003. Da var det 4 år etter ulykken og jeg satt å ventet på at en venninde skulle komme for å løfte meg over fra sofa til rullestolen. Jeg satt på samme plass- som da jeg ble plassert der etter frokost. Jeg hadde sittet der siden. Nå var det snart lunsjtid.
Jeg var pleiepasient den gangen, og hadde vært det noen år.
Jeg skrev dagbok i alle disse årene og har permer med opplevelser,oppturer,nedturer og tilbakeblikk. Bok full av minner
For meg er ikke tilbakeblikk nødvendigvis noe negativt - selv om tankene ofte fører meg tilbake til tiden før og ulykken.
Hvor ville ferden tatt meg - om livet ikke hadde blitt snudd rundt?
Spesiellt nå i disse dager hvor jeg er husløs på den 12 måneden. Det gjør noe med tankene -
På godt og vondt.
Hvor ville ferden tatt meg - om livet ikke hadde blitt snudd rundt?
Spesiellt nå i disse dager hvor jeg er husløs på den 12 måneden. Det gjør noe med tankene -
På godt og vondt.
Jeg kan skrive side opp og ned om det tema, men jeg stopper her og lar teksten fra 2003 fortelle.
Jeg kommer aldri til å slutte å se på når folk går.
Prøve å huske den følelsen det er når det ene beinet settes foran det andre, og det er rytmen i bevegelsen som fører meg fremover.
Prøve å huske den følelsen det er når det ene beinet settes foran det andre, og det er rytmen i bevegelsen som fører meg fremover.
Mine barnesko
Jeg kommer aldri til å slutte å savne joggeturene tidlig på morgenen.
Hvordan jeg etter å ha kledt meg i treningstøy snører joggeskoene, trekker på lue og votter, selv på sommeren og begynner på dagens første treningstur.
Klokka viser før hanen galer og jeg løper nedover stien og inn i skogen. Jeg kjenner morgendisen rive i ansiktet.
Jeg kjenner hvordan- huden - hver eneste celle i kroppen får sjokkstart og kroppen sakte men sikkert våkner til liv.
Tåkedis prestegården
Klokka viser før hanen galer og jeg løper nedover stien og inn i skogen. Jeg kjenner morgendisen rive i ansiktet.
Jeg kjenner hvordan- huden - hver eneste celle i kroppen får sjokkstart og kroppen sakte men sikkert våkner til liv.
Jeg kommer aldri til å glemme hvordan alle lydene i skogen får sansene skjerpet. Melkesyra svir i kroppen når jeg øker takten.
Den planlagte korte joggeturen blir lengere og lengere fordi naturen rundt meg fører meg videre og inn i en jungel av farger og lyder.
Den planlagte korte joggeturen blir lengere og lengere fordi naturen rundt meg fører meg videre og inn i en jungel av farger og lyder.
Og til slutt, den herlige følelsen og det varme vannet i dusjen.
Nytraktet Kaffe med en lett frokost - og jeg var klar for en ny dag.
Resten av verden rundt meg - hadde begynt å våkne til liv.
My- my feet are running,
but I`m just not moving.
I think everyone writes a story
in their head.
That eventually becomes their lifes.
and if you don`t write it yourself,
then someone else is gonna write it for you.
Thats not gonna happend to my story
Jeg er fortsatt i bevegelse fremover - mot mål i noe som må være tidenes lengste maraton. Jeg trener for å kunne reise meg fra rullestolen for andre gangen på 20 år.
My- my feet are running,
but I`m just not moving.
I think everyone writes a story
in their head.
That eventually becomes their lifes.
and if you don`t write it yourself,
then someone else is gonna write it for you.
Thats not gonna happend to my story
Jeg er fortsatt i bevegelse fremover - mot mål i noe som må være tidenes lengste maraton. Jeg trener for å kunne reise meg fra rullestolen for andre gangen på 20 år.
Snører du på deg skoene å blir med?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar