På verdens tak

                                                På verdens tak 

                                       Jeg har 4 flotte turkompiser i hundene Kila, Lita og Meo og Auma
I helgen har jeg gjort noe jeg er virkelig stolt av. Jeg har tatt på turskoene, pakket sekken og tatt turen til fjells. Ikke bare har jeg hatt en fantastisk flott tur, men jeg har har kjent på en god og sterk følelse. En følelse som jeg tror er nesten umulig å beskrive. Friheten.
Det å kunne nyte friheten naturens omgivelser gir. Uten å være redd for konsekvensene.
Jeg skal på en 2 dagers tur uten mulighet for å ta med rullestolen. Det i seg selv blir en stor utfordring for meg. Uten følge som tar over praktiseke gjøremål der kroppen min svikter er denne turen ikke mulig å gjennomføre. Det er ikke slik at jeg ikke har vært i fjellet på mange år. Jeg trener daglig i fjellet men dette blir den første store testen. Jeg kalles ikke valdreshuldra for ingenting. Jeg må jo selvsagt starte med langtur.

Jeg trenger å sette meg selv i utfordrende situasjoner. Da må jeg skjerpe meg og holde fokus for å holde meg gående.
Et ønske om å leve sterkt.

Det er lørdag morgen og værgudene har enda  ikke bestemt seg.
Jeg nyter morraskaffen i solveggen på verandaen med en sitring av spenning i kroppen.
Jeg skal på 2 dagers fjelltur. Det er 9 år siden siste gang jeg pakket sekken og forsvant - forsvant dit tankene ikke styres og roen senker seg.

                                                                    Tove og Auma
Jeg har mistet tall på hvor mange ganger jeg har pakket ned og opp igjen av sekken. Alt skal huskes og ingenting glemmes. Men vi er klare til ekspedisjon.
Det er slik det føles. Jeg har trent mange år for å komme hit jeg er nå. Jeg bruker en sele som hjelper meg til å løfte bena mine. Jeg bruker armene til å styre bevegelsen fremover.

Vi skal følge den gamle ferdselsåren mellom Alta og Karasjok, en gammel og sliten kjerrevei som krongler seg innover i fjellet og som bærer mange historier opp gjennom de mange 100 år den har vært til - for ferdselen over fjellet.
Tankene går tilbake til barndommens historier fra tiden da det ikke fantes veinett, så all ferdsel mellom bygdene foregikk til fots. Med hest og kjerre på sommeren. På vinterstid på ski eller med hest i Valdres og her i nord antagelig reinsdyr.
Mine egne utfordringer i hverdagen blir knøtt små, sammenlignet med datidens liv - og jeg blir litt ydmyk.

                                                               Fraværet av mennesker gjør landskapet tidløst.
Ydmyk blir jeg også over den effekten fjellet har på meg. Jeg får en naken nærhet til meg selv der jeg står med bare meg, fjellskoene og sekken.
Mange handicappede jobber knallhardt for at handicappet skal bli  mindre synlig. - mindre synlig for da kan de ha et vanlig liv.
Jeg kjenner litt på skrekken - der jeg beveger meg innover fjellet med ryggen til bilen der rullestolen står.  Lita den skjønne lille dacsen - med de korte beina og den lange ryggen - som gjennom flere år har holdt tritt med de store langbeinte hundene-  kommer meg i møte med kraftig bjeffing og en iver som smitter.

                        Alle har vi forskejllige begrensninger , alle må få lov til å prøve seg frem
Intrykkene er så store og tankene så mange. Fjelluften er så klar og ren. Lukten av fjellet -
Når jeg var liten og tråkket mine barnesko på oppdagelsesferd i fjellheimen. Sa alltid min kjære mor. Du må lære deg å høre fjellet Anne Ma, og lytte til vinden. Kan du "kjenne" fjellet vil du alltid føle deg trygg. Og vet du ? Det er akkurat slik jeg kjenner det i dag.
Bilder er bedre enn ord - så jeg lar bildene fortelle historien rundt denne lille ekspedisjonen min.

                                                     En liten rast før vi starter nedstigningen mot Jotka Fjellstue
Det er fortsatt ingen fast veiforbindelse til Jotka Fjellstue som ligger mellom de to fiskevannene øvre og nedre Joatk´avvrit. derav navnet Jotka som betyr bindeledd. Noe som kommer naturlig da vannene henger sammen.

                                    Tove og hundene leder ann mot Tunet på Jotka Fjellstue

Ved ankomst Jotka ble vi møtt av denne gjengen. Hundene til den rutinerte hundekjører Steinar Kristensen. Oppsitter på Jotka Fjellstue.

                                         Langs veien innover fjellet - vannene i det fjerne

Jotka fjellstue langt der nede. Jotka er en av tre fjellstuer langs ferdselsåren mot Karasjokk. De to andre er Mollesjokk og Ravnastua. Kansje neste ekspedisjon for valdreshuldra blir en av disse?

                  Ingenting er som blomsterenger. Vi tok badstue i Badstuehuset i bakgrunnen.

                                                       Den som spør...den...får krykker.
                           Lise Oppsitteren fant ett par gjenglemte krykker. Det berget turen.

                               Som hund så eier. Er det noe å balansere på - ja da balanserer vi.

Dagen etter gikk vi en times tur før vi slo oss ned ved ett stort fiskevann. Siden vi ikke fisker ble det kaffekos og lek på oss ved vannkanten.

                                                             Auma i høstlignende lyng         

                                                                       Tove fikk fisk

Etter en herlig dag i fjellet tok vi en liten hvil med någet attåt før vi satte kursen tilbake mot bilen...

Når jeg nå sitter å skiver dette innlegget har det gått noen dager etter "hjemkomsten" Det har vært flere dager og uendelige timer med sterke kramper og smerter. Smerter så sterke at kun morfin vil kunne fjerne lidelsene. Jeg vil ikke ta morfin så det blir mildere sort uten resept og tankens kraft. Det høres kansje både uvirkelig og enkelt ut. Det er det ikke.
Tankene gikk til alle de opplevelsene og gode minner jeg fikk disse dagene i fjellet. Hvor heldig jeg er som faktisk kunne komme meg på denne turen. Det er ikke alle rullestolbrukere forundt - desverre.

                                                                   Regnvåt myrull

                                                                       Skrubbær

                                           Vi er klar for neste- på veien mot - ekspedisjon.
Jeg er søren så stolt av meg selv. Jeg har lagt ned enorm mengde trening for å komme dit jeg er i dag trots all motstand som er kommet min vei. Det er ikke bare fysisk trening. Mental trening er helt uvurderlig. Det å skulle stole på en kropp som har sviktet meg gjennom flere år - er ikke lett. Tenk deg selv. Vi alle går inn i forsvarets mønster når vi skal stole på noen som gjentatte ganger har sviktet.

                                       De som vet –er de som går under

                                       De som forstår – er de som overlever

                                       De som har et mål – er de som aldri gir opp.

Link: I`m done - looking for a place to hide