Etter blåst og storm kommer sola frem

                                                Etter Blåst og Storm kommer sola frem 

Jiiiiiiipppppiiiiiiiiiiiii......
Hurra, hurra og trippel hurra.
Hadde jeg kunnet danse nå så hadde jeg danset sambarytmer og alt som finnes - for jeg har noe å feire.
Jeg har fått "strømkontakt" med høyre foten - ja du leste rett .
4 august startet som en vanlig dag og endte opp som seiersdagen over alle dager. 

Da fikk jeg ett gjennombrudd i treningen min. Ett gjennombrudd jeg har ventet på siden i 2012. Det er 8 år det - det er lenge det.

På lørdag var jeg på fjelltur med en venninde, vi dro opp i fjellet tidlig lørdag morgen og etter en times gange satt vi med kaffekoppen og froksten ved et vann. Nesten 2 meter snø lå som snøflak rundt oss, klar blå himmel og sola varmet. 

Det blir ikke bedre enn dette - men det ble det. 

Etter flere timer i denne idyllen gikk turen videre og vi skulle krysse en elv, mistet jeg balansen, stående på en stein. 

Så skjer det utrolige. Det høyre benet mitt løfter seg - helt uten hjelp av selen.  Jeg kjente at det skjedde noe, men siden jeg ikke kan kjenne beina mine ordentlig så skjønte ikke hva det var - jeg bare ruslet videre.

Først når kom tilbake til bilen og så igjennom filmen så jeg det. Høyre foten gikk frem når jeg mistet balansen - Jeg har ikke kunnet løfte beina mine på 8 år.
At jeg har det på film er helt utrolig. Jeg blir nesten aldri filmet . Jeg måtte se filmen om igjen og om igjen - for å være helt sikker på at jeg så rett. Jeg har ikke fortalt det til mer enn en person. Jeg er så redd for at det ikke skal være sant og - at jeg ser feil.

Nå er jeg i Bodø. Jeg er blitt testet og har trent med spesialistene. Vi planlegger også resten av treningsåret.
Etter en uke med testing har jeg fått det bekreftet -  Jeg har fått kontakt med løftemuskelen på høyre siden.  Det har kun vært en gnist. Det betyr ikke at jeg kan løfte benet - Det betyr ikke at jeg kan gå, det betyr enda mer trening og lang tid igjen før jeg lykkes.
Men nå er det lys i sikte og ikke minst så vet jeg - at jeg vil klare det - klare å gå igjen.
Jiiiiiiiiiiiihhhhhhaaaaaaaaaaaaaaaaa

Fa........også

                                                               Fa...... også

Man skal bare skrive slik livet er så blir alt så mye bedre og folk vil forstå meg. Det sier de som vet alt om bloggere - de som ikke blogger selv.
Jeg vil vil ikke bli forstått bedre jeg - hva skal det være godt for?
Men jeg har en historie og fortelle - det er bare så innmari vanskelig.
Det å skrive blogg er ikke enkelt. Det å skulle åpne meg og slippe  andre mennesker inn i sjela er for meg direkte skremmende og sårt.
Jeg har 16 blogginnlegg liggende klare for å publiseres. Jeg klarer bare ikke å trykke på den oransje knappen. Knappen hvor det står publiser.
Isteden drar jeg til fjells - ut i det hvite intet - hvor jeg er maktesløs og alene - men sterkere og mer tilstede enn noe annet sted i verden.

Intill nå - nå er jeg redd, nei jeg er ikke redd - jeg er vettskremt og reddere jeg enn jeg har vært på så mange år at jeg husker ikke det engang.
Jeg har ikke familie - jeg er alene. Det er ikke helt sant fordi jeg har en bror som jeg vokste opp sammen med. Vi var som pompel og pilt. Fordi av derer som husker dem.
Vi hang sammen i tykt og tynt i alle år, også etter vi ble voksne.
Intill ulykken som kastet livet mitt rundt og satte meg i rullestolen.Da forsvant han.
Han giftet seg med en psykopat av en dame og jeg har ikke hatt en bror siden. Han er skilt fra henne, men er samboer på nytt med en skjønn datter. Allikevel - jeger  tante til en jente jeg ikke får lov å møte.

                                  Foto fra artikkel i Aftenposten om forfatteren  Arne Bust Mykle
Når folk spør om jeg har familie og jeg sier nei - da blir det helt stille. Folk vet ikke hva de skal si, og jeg.... jeg føler meg mer misslykket og mer alene enn jeg er.
Det er liksom ikke slik det skal være - man skal ha den berømte drømmen om mann, barn, garasje og labrador i orden - for ikke å snakke om en vellykket karriere.
Jeg har hatt alt dette jeg - foruten labrador. Nå har jeg ingenting - bokstavelig talt.

Men jeg har en person som er my person - D - hun er min familie. Vi er som søstre. Vi møttes i en blomsterbutikk utenfor Oslo,for flere 10år siden. Hun-  nettop kommet til Norge fra Sverige og jeg fra bygde Norge.
D er ingen erstatning for broren min - jeg hadde verdens beste bror. Men hun er tryggheten i min tilværelse. Hun er den som alltid ringer på rett tidspunkt. selv om vi ikke har snakket sammen på lenge. så vet hun.
Hun er den som jeg kjørte 30 mil for å komme frem til. Uten å vite noe mer enn at jeg måtte dra fordi noe var galt. Og det var det.  Jeg var flyttet til Finnmark på den tiden og D viste ikke at jeg var i Oslo. Allikevel - når ho åpnet ytterdøra gikk hun rett inn i armene mine med krokodilletårer. Ho visste det var meg.
D har hatt mange skudd for bauen gjennom mange lange år. Hun er nettop blitt kreftfri etter agressiv kreft i halsen. På toppen av alt annet skulle ho selvfølgelig få det også.
Fa..en heller. Ingen forbereder oss på hva som skjer etter at kreften er borte - og kroppen ska ta tilbake kontrollen.
Det er ikke grenser for hvor mye oppfølging vi får både før og etter kreft behandlingen - men dagen etter ho fikk beskjeden om at kreften var borte. Ja da ble det stillt.

                                               
I går ble D hentet av ambulanse og kjørt til sykehus med psykriatisk avdeling. Ho har kollapset fullstendig, mistet all livsgnist. For D sin opplevelse er alt håp borte. Hun har flere kropslige symptomer enn antall spillere på en fotballbane - og hva sier helse Norge? Vi kan ikke hjelpe deg før du har førsøkt selvmord. Skjønn det den som kan. Jeg skjønner det ikke
Ho har skreket og skrålet, grått og bedt om hjelp fra alle hjørner. Og det eneste ho får tilbake er antidepresiva og en taus skulder. Må hun virkelige bli psykisk skrudd før ho får hjelp
Jeg er redd - ikke for at D skal skade seg, eller ikke klare å komme gjennom dette her.Hun er sterk og kjemper når det trengs. Det jeg er skrekkslagen for er at HelseNorge ikke skal ta henne på alvor, stappe henne full av medisiner og sende henne hjem - så det kan gå helt galt før hun får hjelp.
Skal hun klare denne kampen må hun få det verktøyet hun trenger for å bli seg selv igjen.  Som hun hadde sagt til legen da han spurte hva hun trengte hjelp til : Å få D tilbake til meg ( seg selv altså )

Er det slik det skal være? Hva fa,,, er vitsen med å utsette seg for den tøffeste maraton av smerter, redsel og tårer når man droppes som en filledukke når når vi når målstreken?
Å tro meg! Etter 21 år i helsevesenet så vet jeg - det er akkurat slik det er.
Jeg har følt det på kroppen utallelige ganger, men da har det vært meg selv og jeg har hatt kontrollen - selv når jeg ikke har hatt den.... kontrollen altså.
Jeg mistet tilliten til Norsk Helsevesen for flere år siden. Tryggheten i det å skulle få hjelp er blitt til en verkebyll av skrekk, fortvilelse og sorg.
Nå - sitter jeg 220 mil unna, med så begrenset mulighet for flyavganger at en dame i Alta på nesten 80 år måtte bruke 3 timer med fly via halve fylke..... for å komme til Tromsø - på sykehus.
Det er 20 minutters flytur. Finnmark er tatt av Norgeskartet - igjen.
Jeg kan ikke bare sitte her. D- trenger meg, og jeg trenger å være der.

Jeg får ikke puste, jeg har ikke sovet på flere døgn. Jeg kaster opp og er svimmel. Dette er helt jævlig  Fjellet er helt taust. Jeg følte meg så svak og liten der jeg står i det uendelige hvite landskapet.
Jeg har fått en  kulde i kroppen - den kommer innenfra. Fra skjellettet. Den er iskald. Det suser i ørene og konsetrasjonen er som en pingpong ball.

I går hadde jeg siste fjellturen - Sola strålte fra skyfri blå himmel, det var kaldt i snøen og skareføre - jeg kunne gå overalt på truger, hadde kaffe på kanna og mat i sekken.
Jeg hadde det beste turfølge - hunden Keenot. Fjellet var helt tomt, upersonlig og kaldt - akkurat som meg.

Denne gangen - i skrivende stund har jeg bare satt med foran tastaturet og  skrevet det som kom av seg selv. Jeg har ikke lest korrektur engang.
D- er ikke navngitt, fordi jeg ikke har avklart med familien hennes at jeg kan skrive dette innlegget. Det er ikke akkurat det jeg ønsker å utsette dem for nå - å ta stilling til innlegget altså.
Om jeg ikke  publiserer dette nå blir det gammelt nytt - eller bare for sent. Det har jeg 16 andre bevis på.

Det ble ikke fjelltur i dag, jeg plukket møkk i en hundegård - noe godt kom ut av det iallefall. Det ble rent.
Jeg må bare skrive en ting før jeg trykker på den orange knappen... Det er utrolig mange flotte helsepersonell der ute. Som jobber under helt umenneskelige forhold, og gjør en kjempejobb. Bare så det er sagt. Er det noen som burde få en ripe så er det idiotene som sitter ved makten - men de gir jo blaffen uansett - så vi får gjøre det vi er best på - gjøre det beste ut av enhver situasjon.

SHADOWS

                                                                    SHADOWS

Hvorfor er jeg så redd for å vise at jeg er handicappet?
Da mener på sosiale medier.
Jeg er på lange flotte fjellturer og poster bilder av hundene, av naturen og vakre fjell.
Men å vise den begrensningen jeg har og det å vise at jeg er handicappet - det klarer jeg ikke.
Jeg hadde kansje forstått det om jeg nettop hadde havnet i rullestolen - men stolen har vært en del av livet mitt i snart 21 år.

Når jeg er i Bodø er rullestolen en naturlig del av meg - som en kropsdel - og jeg har ingen problemer med å forholde meg til bilder med meg sittende - der alle andre står.
Men her i Alta er det som om bare tanken på å være synlig kveler meg, og jeg skygger unna -  jeg sklir inn i mørket.
Det mørke som gjemmer meg beskytter meg for blikkene utenfra.
Resultatet er at jeg er blitt en skygge for meg selv også - en blek kopi av den jeg egentlig er.
Det har alt for lenge betydd for mye for meg - å bli annerkjent. Annerkjent for alt jeg forsaker og all treningen jeg legger ned.
At jeg skal bli respektert. Hvorfor er det så viktig? Der er jo ikke viktig i det hele tatt.  At jeg kan være så dum, bruke så mye energi på å bli sett - av folk som ikke er verdt meg i det hele tatt

Det er kaldt i  skyggene - jeg kjenner det nå som jeg begynner å innse at jeg ikke vil være her.

                                                           
                           På tide å snu fokus - gå andre veien - det er det kun jeg som kan gjøre.

 Sangen om livet mitt - i en av testene på Fb. Det er skjeldent at jeg tar slike morro tester.

Denne traff meg. Det er ingen andre enn meg som kan endre dette. Jeg må tørre å ta igjen.

Tørre å ta steget ut av skyggene og inn i mitt eget jeg. 

                                                Breaking the Habit of Being Yourself 

Jeg skifter spor

                                                            Jeg skifter spor.

I år skulle oppkjøringen mot Finnmarksløpet få en helt spesiell betydning for meg. Etter hjemkomsten til Alta i januar gikk jeg på en skikkelig smell og jeg mistet alt mot i å fortsette kampen mot en bedre hverdag.

Hva i all verden er vitsen? Etter så mange nederlag og slag rett i bakken, idiotiske rammer og regelverk. Det å måtte være i ett samfunn jeg ikke  passer inn i, ikke har noen tilhørighet til eller trives i-  ble uholdbart.  Jeg orket rett og slett ikke mer.
Jeg ble helt lammet og det var helt umulig å forholde seg til noe som helst.
Jeg hadde begynt å kjenne på føleslen i det å bare la livet gå. At mitt liv skulle forbli ett smertehelvete, at rullestolen ville overta  hverdagen - for godt.
At jeg ville forbli statist til den hverdagen og det livet jeg har kjempet slik for å oppnå. Jeg hadde begynt å kjenne på og akseptere det som passer samfunnet rundt meg best - at jeg slutter å bråke og godtar min skjebne.
Den tanken slapp aldri taket og begynte å gro fast. Langt sterkere enn det jeg var klar over selv.

                                     Alta is a dark place for meg og jeg kom meg ikke ut av det mørke.
                                                          Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Finnmarksløpet nærmer seg og jeg venter 2 hundekjørere, 6 handlere og 26 hunder. De skal bo ho meg.
Lite ante jeg at møte med denne hundekjører gjengen skulle snu helt rundt på alt.
Inn døra kom hundekjørere og handlerteam sammen med en orkan av håp og motivasjon som slo meg rett i bakken. Det var som om lyset plutselig kom på igjen, sveipet med seg fremtiden og druknet alle tunge stunder og vonde tanker.
Uansett om jeg tappert forsøkte å holde på noen av de tunge tankene, så glapp de like enkelt unna - som det er vanskelig å holde en isbit i hånden . Den blir borte.
 7 dager senere  startet løpet og roen senket seg i heimen.
Den stormen som kom ante ingenting om hvilke konsekvenser den førte med seg og hva den la fra seg når den dro til fjells.

                                                          Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Igjen lå Håp og motivasjon.
Da trente jeg for første gang på veldig lenge. Jeg hadde ikke trent siden jeg dro fra Bodø 7 uker tidliger. Til å være meg er det uendelig lenge.
Det å starte opp igjen føltes nesten fremment og uvirkelig. Litt slik at jeg måtte kjenne etter og gjøre det en gang til for å være sikker på at det var ekte.
Det var litt en slik ut av kroppen opplevelse.  Det høres sikkert rart ut, men det var nå slik det var.
Alt ble så mye lettere - Ut gikk skjebnen og inn kom håpet og det store målet.

Mitt Finnmarksløp

                                   Mitt Finnmarksløp 

                                   
Vinterens vakreste eventyr er ikke bare en flott signatursang men også det høydepunktet på året som gjennom mange år - i mitt liv -  har vært starten på slutten for vinteren.
Dette er den tiden av året hvor jeg  samler minner og fyller alle deler av kroppen med en så god og sterk energi at det varer helt til neste år.
Det er vanskelig å forklare hvordan det føles.

Finnmarksløpet - Europas lengste og tøffeste hundeløp, som strekker seg gjennom Finnmarks fantastiske og stormfulle landskap. Er min energibar.
I oppkjøringen til løpet har jeg i 16 år hatt en eller flere hundekjøre boende hvert år.
På kjøkkenet i den gamle Presteboligen i Alta har jeg  hatt besøk av hundekjørere fra utallelige  nasjoner,folk jeg ser en gang i året og som velger å komme innom mitt kjøkken for en trivelig prat, og trivelig er det.
Jeg husker siste året jeg bodde i Presteboligen, da det ramlet inn en hel haug med hundekjørere.
Det var 30 hundekjørere fra 7 forskjellige nasjoner på kjøkkenet mitt denne dagen... og jeg kjente bare noen få av dem.
Mellom  veterinærsjekk og kjøremøter ruslet de ned til den gamle presteboligen - fordi noen hadde fortalt at  Anne Ma - ho har stort hjerte, kaffe på kanna og alltid kaker.

Det var så trangt på kjøkkenet av kaffetørste hundekjørere - at når jeg skulle ha 1 liter melk fra kjøleskapet ble kjøleskapet åpnet av en hundekjører fra Finnland,melken ble sendt videre via Norge og Tyskland før den endte på kjøkkenbenken hos meg av en handler fra Scottland. Jeg bakte sjokoladekake. Det var 3 meter mellom kjøkkenbenken og kjøleskapet. Det var høy stemning og latter i alle kroker.

                                                      Foto Kjell Erik Reinhardtsen
Siden jeg fortsatt er husløs  trodde jeg- det  ikke ville bli noe -Mitt Finnmarksløp  i år.
I år som i fjor hadde en venninde ( dog 2 forskjellige)  andre planer og åpnet huset sitt. Ikke bare for meg men også for 2 og 4-bente. Flere dager i forkant ryddet vi mengder med snø, redde senger, og gjorde plass til Hundekjørerne Marte og Bente med til sammen  26 spreke hunder og to handlerteam.

Jeg har den heldigste og beste oppkjøringen mot løpet, syntes jeg iallefall selv.  Jeg ser løpet fra innsiden. Jeg blir  kjent med hundene og tar meg av kjører og handlere så godt jeg kan. Selv fungerer jeg som en edderkopp med armer i alle rettninger og har ett lag med i alle deler av det hele. Jeg ser hundekjørerne pakke deposekker, fixer og klargjør sleden, vi syr på sponsormerker, reparerer sprekker i bukser. Kjøreplan skal gåes igjennom.Akkurat der er jeg statist og overlater det til de som kan det.  Mat skal lages og pakkes for sjekkpunkt og handlerteamet må heller ikke glemmes. De har også en krevende distanse i møte. 3 måltider om dagen til sultne ulver planlegges og kaffe..... hundekjørere drikker kaffe.... mye kaffe - Gode samtaler blir det også tid til.
Det aller beste er å bli kjent med hundene, mange av de har vært hos meg gjennom mange år og gjennsynsgleden er stor...Noe de viser med hele seg pluss litt til. Det varmer ett gammelt tantehjerte.

                                             Hundene til Marte rett utenfor kjøkkenvinduet 

                         Marte pakker Deposekker til alle sjekkpunktene gjennom hele løpet
                                                        Foto : Kjell ErikReinhardtsen

                                              Foto fra Barmarkskjøring Bente sine hunder

                                           35 liter suppe ble kokt og 60 rundstykker ble bakt.
Onsdagen før løpet hadde vi 22 FL-veterinærer til hjemmelaget ertesuppe .
Med oss og hundekjørere var vi 32 til middag, og hvor mange nasjoner vi talte aner jeg ikke. En utrolig trivelig tradisjon som kom til ved en tilfeldighet flere år tilbake.

Forvandlingen er nesten hørbar når teamene går fra hektisk aktivitet til full fokus. Da er vi kommet til dagen for løpsstart. Da går dagen over fra å være i kaos til full konsentrasjon og det er en spenning  i huset.
Jeg kan ikke være med i sentrum, det er ikke forsvarlig for meg i rullestol. Å sitte i rullestolen mellom alle de som helst vil stå først..er utrygt. Det har jeg forsøkt en gang tidligere- jeg gjør det aldri igjen.
Men allikevel fra min plass litt utenfor sentrum hører jeg ett kraftig lurveleven av høye stemmer, musikk, speaker og ikke minst ivrige hunder - blir jeg like bergtatt hver gang. 8 eller 14 hunder kommer mot meg som i slowmotion, det er 45 kg. muskler, atletiske bevegelser og intense øyne. De tar pusten fra meg - hver gang.
Så er de i gang - til verdens vakreste eventyr. Hundekjørerne - helt alene - bare seg selv, hundene og vidda.

                                                       Foto Kjell Erik Reinhardtsen

Mat må man ha Foto Mia K Stensland Jørgensen 

                                                  En liten pause på sporet-  Marte 

                                                                Bente sine i sporet 

                                      
                                     Den mest forblåste plassen i Alta heter ironisk nok Stilla
Du vet den følelsen du har når du er i fjellet, det er storm i kastene, vinden tar snøen med i akrobatiske kast - sola skinner sterkt og du blendes fullstendig.
Naturen viser seg seg, lydene er øredøvende og du hører ingenting annet - for så - iløpet av sekunder blir det stille.  Det blir ikke stille-  men stilt.
Det er slik huset høres ut nå. Det er en tung stillhet men som allikevel føles lett... om du skjønner hva jeg mener.
Den siste handlern er nettop dratt og jeg sitter alene igjen.
Kroppen kjennes som om den er kjørt i tørketrommel, hode spinner rundt, og jeg kjenner hvor sliten jeg er - samtidig som jeg nyter freden.
Det er ingen vond stillhet, men en stillhet som bærer gode minner og nye vennskap.
Det er stillheten som rammer inn all den positive energien og den tilliten  jeg har blitt  fylt med de siste ukene.
Jeg savner den i hverdagen
Da tenker jeg det er tid for ett glass vin og mimring.

                                               Handlerteam venter på Marte ved Levajok

 Ikke bare Finnmarksløpet fikk en brå slutt i år. Hele norge stopper opp da Corona viruset setter en støkk i marg og bein på oss alle.En nasjonal dugnad - nei en international dugnad må til for å stoppe denne pandemien. Jeg håper at norge har det som trengs.

Det kan være ensom på sporet i Finnmarksløpet akkurat slik det kansje føles for mange nordmenn i disse dager. Men ensomheten behøver ikke være ensom. Det er alltid noe som skjer litt lengere frem.

                                                                           Foto Kjell Erik Reinhardtsen 

En ting er iallfall sikkert. ...... Finnmarksløpet kommer hvert år. Marte har begynt å planlegge neste års løp. Jeg gleder meg allerede. Og kjenner jeg Bente rett.... ja så kommer hun også.

                                                      Denne gjengen bodde hos meg i år.
                                                        Foto Kjell Erik Reinhardtsen

                                                       So long ..... see you all next year.
                                                  Take Care and be good with each other

back to bace

                                            Back to base 

En hund som står ovenfor en ny utfordring, står ovenfor noe den definitivt ikke liker eller har en skrekkslagen opplevelse av - har ett kroppsspråk som ikke er vanskelig å tyde.
Alle muskler,ledd eller kropsdelser som kan stivne går fullstendig i lås, blikket er målrettet og i en transelignende stivhet. Det ser ut som en stålvaier er strekt fra snute til ytterst i haletippen. 
Det er akkurat denne reaksjonen jeg har nå. Jeg er trist og jeg er redd. 
Hadde det ikke vært for at regelverket tilsier at vi Navère er pålagt : home to base hadde jeg ikke vurdert retur til Alta i ett microsekund engang. 

Behandlings og treningsoppholdet i Bodø og en uke`s restitusjon i Oslo er avsluttet og jeg skal fly til Alta i kveld med avgang 18.40
Jeg har bodd i Alta i 20 år - Jeg har en sekk stappfull av gode minner og hendelser som vil prege meg for resten av livet.- litt slik som stian med sekken fordi av dere som er gamle nok til å huske Nrk sin barnetv helt.
Jeg har desverre også en betongblokk av ondskap, urett og vonde minner. 
Det faktum at min livssituasjon i dag er en direkte konsekvens av det , har gjort Alta - for meg -     "To a dark place"

Drivkraften i mitt liv i Alta dro videre til de evige jaktmarker dagen før jeg dro til Bodø i oktober - og jeg har ikke vært tilbake siden. 

Kila og Lita har fulgt meg gjennom ild og vann de siste 12 årene.  Alle har vi noe som holder blodbruset i blodårene igang - for meg er det hundene.

I dag er det ingen som venter på meg i Alta. Det forsterker ikke bare savnet etter kalde snuter og logrende haler. Men styrker uviljen til å møte Alta igjen. Jeg har ingenting igjen der.... selv ikke meg selv. 

De høres sikkert uendelig rart ut at to hunder skal kunne ha en slik rolle. Men for meg er det slik. Det er uendelig ensomt å være syk, verden går liksom bare videre.
Jeg har ikke noe hjem å komme hjem til, ingen familie og verkstedene mine er pakket sammen. Jeg har gode venner og selvsagt savner jeg dem. Med de gir ikke grunnstammen som gjør det verdt å komme "hjem"
Jeg har alltid vært en ensom rytter, og trives i ensomheten. Men tilhørighet til noe eller noen er for meg sementen i ensomheten og bindeleddet i det sosiale livet.

                                      
Nå er det 2 timer igjen å vente i Tromsø før siste strekning til Alta. Det snevrer seg sammen i brystet og det er vanskelig å puste. Jeg liker ikke meg selv i slike situasjoner og jeg må ta meg sammen for ikke å slippe løs vulkanutbruddet av agresjon som bobler i brystet så det nesten høres.

Jeg blir båret ned langgangen på flyet og ferden oppleves som slowmotion og jeg settes på bakken i en iskald vind.

Stemmene og folkene som snakker til meg flyr sakte forbi og tilbake blir stillheten.
Kulda slår mot meg og landskapet er hvitt og vakkert trots at klokken er nærmere midtnatt.
Det skjerper sansene.

Jeg savner snøen, kulda og fjellene - menneskene rundt oppleves som nødvendige elementer - litt slik som maur i lyngen.

Det her er ikke bra - jeg er på god vei til å skjule meg igjen. Slik jeg har gjort her i Alta gjennom mange år.

Jeg er på god vei tilbake til den ensomheten som er vond. Ikke den gode ensomheten jeg har når jeg er i fjellet med hundene. For der føler jeg meg trygg.

Jerngrepet

                                                          Jerngrepet

I 2005 kom jeg i kontakt med Kenneth Klausen ved Eureka Kiropraktikk i Bodø. Kiropraktiker med spesialisering innen Spinal Network Analyses (NSA) og nevroligi.

Jeg ble videresendt til han - av daværende overlege ved Valnesfjord Helsesportssenter VHS. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk. Jeg hadde ikke hørt om denne behandlingsmetoden før men jeg hadde stor til tillit til nevnte overlege.

Det viste seg å være ett sjakktrekk.

I samarbeide med Fysioterapaut ved VHS, 2 overleger og 1 psykomotorisk fysioterapaut, bygde vi stein for stein og jeg begynte å gå igjen i 2008.

Det var egentlig litt mot alle ods, Men det viser jo også at med rette innstilling, disiplin og hardt arbeide er alt mulig. Også det å begynne å gå etter 8 år i rullestolen.

I medisinske miljøer ble det diskutert og jeg vet at de erfaringene overlegene fikk med opptrening av meg - er senere blitt brukt for å hjelpe andre pasienter – med like store skader.

Det er godt å vite at jeg har banet vei for at andre skal lykkes.

Det er ingen enkel oppskrift på å lære en voksen kropp å gå igjen. For det er det det hele - enkelt forklart dreier seg om.

For å klare det så holder det ikke med at det medisinske grunnlaget er der. Ekspertise og denne rette spesialistbehandling er helt nødvendig for at jeg skal kunne klare dette.

Kenneth var en del av et team som den gangen samarbeidet tett med meg.

Er det da så vanskelig å forstå at han er den rette til å hjelpe også denne gangen?

De andre teammedlemmene er i dag pensjonister og jeg har vært heldig å få med Øyvind Koldstad ved Eureka Kiropraktikk. Øyvind er kiropraktor med spesialitet i nevrologi og Gro Bæck som er personlig trener med masse erfaring.

Da jeg begynte å gå igjen mistet jeg behandlingen i Bodø. Da jeg trengte det mer enn noen gang. Det er litt av samme som å brekke et bein. Du kan ikke belaste beinet fullt dagen etter du har tatt av gipsen. Da går det galt.

For meg gikk det ikke bare galt, det fikk store følger. Jeg ble rullestolbruker igjen.

I 7 år nektet Leder av Pasientreiser meg behandlingen i Bodø – dette på trots av at både overleger og spesialister skrev attester og redegjørelser på hvor avgjørende denne behandlingen var for meg. Samtidig som vi sloss, ble kroppen sakte men sikkert svakere. Det var ikke slik at jeg satt på ræv som de sier nordpå. Jeg jobbet knallhardt hver dag for å holde meg oppe.

Resultat av manglende behandling og flere andre utenforstående elementer som bla å  miste tilgangen til fysikalsk oppfølging i kommunen, Nav fratok meg bilen min. Dette resulterte i at jeg måtte hente frem rullestolen igjen. Det er det tyngste jeg har gjort noen gang.

Venninen min som bar stolen ned fra loftet – gråt i flere dager.

Jeg har fått erfare hva makt gjør med enkelte mennesker. Det er ingen av de som nektet meg oppfølging den gangen og tar fra meg behandlingen i dag som har medisinsk eller helsefaglig bakgrunn. Allikevel sitter de med fullmakten til å kunne overstyre en medisinsk avgjørelse. At behandlerne mine er kiropraktorer med spesialistutdanning og går inn under spesialisthelsetjenesten - gir han blanke F i.

Hvorfor? Fordi de mener at spesialistene i Bodø er kiropraktorer og jeg kan gå til kiropraktor i Alta. Det kan jeg sikkert, men jeg kan ikke ha kiropraktikk.

Det er maktarroganse på groveste. Det er fordi de kan. 

 Det gikk så lang at jeg ble sendt til en kiropraktor i Alta. Da han så mine papirer nektet han å røre meg – redd for å kunne gjøre meg lam. Selv ikke uttalelsen fra han hjalp mot  Pasientreiser. Svaret var : Gå til kiropraktor i Alta.

Redningen for meg ble en jurist ved pasientreiser som kontaktet meg for å spørre meg om hva som foregikk.

Etter en lang diskusjon med henne spurte jeg : Om du skal hjerteopereres – foretrekker du da fastlegen eller en hjertespesialist?

Det kunne ikke sammenlignes var svaret.

Jo det kan det!

Alle spesialister har en grunnutdanning. Være seg lege, fysioterapeut, dyrlege..... lista kan bli lang. Det har du rett i sa hun.

Etter noen dager kontakter hun meg igjen. Hun hadde snakket med spesialist i Bodø og undersøkt om behandlingen dekkes under spesialisthelsetjenesten.

Det gjorde det og endelig kunne jeg få hjelp.

Jeg hadde flere velykkede behandlinger i 2017, men desverre så kom jeg meg ikke på behandling i 2018. Det er en annen historie og nytt blogg innlegg senere.

Telefonsamtalen med henne forandret mitt liv fullstendig -til det positive.

Denne juristen er symbolet for hvordan det skal være. Når dokumentasjonen foreligger og rette behandling- ikke bare kan forbedre men i mange tilfeller totalt forandre hverdagen til folk.

Da skal vi få hjelp.

Jeg vet at de av oss som sliter hver eneste dag – har store fysiske eller psykiske utfordringer ikke ønsker annet enn å få tilbake livene våre. For det er det det er snakk om. Å få lov å leve mitt liv. 

Link: Ruolette med livet som innsats