Det er tidlig morgen og det snør ute, hundene er nettopp inne etter dagens første luftetur.
Kaffen er klar og radioen surrer i bakgrunnen. Ett innslag gjør jeg kjempeglad. Min gode venn Harald Tunheim passerer Stengelsen i Alta og ventes inn som vinner av Finnmarksløpet 500. Hurra hurra, det fortjener du Harald.
På radioen er det ett innslag direkte fra sporet og en kjapp prat med Harald. De sender også fra målområdet, der folk samles for å ta i mot 7 hunder og 1 hundekjører som etter 50 mil i villmarken, ta`s i mot til vakker musikk og stormende jubel.
Når den mektige musikken Vangelis-Conquest of Paradice spilles i Alta Sentrum 1 uke i året er det hundekjørere som når sine mål.
Samtidig er jeg fryktelig lei meg. Jeg er så drittlei av å være statist til livet rundt meg. Jeg kommer meg ikke opp til målgangen heller. Krampene herjer i kroppen og kreftene strekker ikke til. Det tar 4 minutter å gå til målgang fra min kjøkkendør... Og her sitter jeg med tårer i øynene og venter Harald inn. Jeg lukker øynene, hører musikken, ser for meg Harald komme sigende fra høyskolen i Alta. Den strekningen mot målgang hvor tilskuere kan se ekvipasjen. Det er nesten litt trolsk der spannet kommer sigende gjennom tåke og snøkav. Musikken spilles lavt og som spannet kommer nærmere økes volumet og ender opp i crescendo og publikum eksploderer.
Men uansett... jeg har kaffe i koppen, 3 hunder rundt beina og det blir en fin dag.
Gratulerer med dagen Harald
Lånt fra Finnmarksløpet sine sider.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar