Krasjlandingen i Bodø

Jeg har hørt hvordan forfattere beskriver hvordan markøren på skjermen står å blinker mot dem , og liksom gjør litt narr av en.

Jeg starer på en setning, sletter den, starter på en ny setning, sletter den også og til slutt gir jeg bare opp. 

Ikke det at jeg ikke har noe å skrive, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal begynne. Min historie er jo ikke en happy story.

Ikke missforstå... jeg er langt i fra å være forfatter, jeg har bare mye å fortelle.

Tilslutt gir jeg opp og setter kursen mot matsalen. Klokken er 9 på morgen, og det kryr av folk.

Har du noen gang forsøkt å forsyne deg fra frokostbuffé sittende i samme høyde som den nederste kanten. ?

Det er vakkert dandert, og det bugner av mat...

Med nesten påført nakkesleng og vipplasj er frokostbrettet klart. Mangler bare koppen med rykende varm kaffe.

En etterlengtet kopp med kaffe er trygt plasert innimellom brød med nøtter, røkelaks og egg... ja og så klart den sunne skålen bestående av frukt og youghert og ett glass juice.

Da er det bare å finne den raskeste.... eller den sikreste veien ut.

Jeg kjører slalåm mellom dressbukser, moteriktige advokatskjørt, en tattovert arm før jeg til siste... rett før målgangen ser inn i øynene til en på samme høyde.

Ei lita tulle i barnevogn.

Ved synet av meg sprekker hun opp i ett kjempesmil og sier : Heia.....

Vel fremme ved ett ledig bord blir det ikke 1, men flere kopper kaffe. Alle stemmene surrer rundt meg som ett digert vepsebol.

Ikke lenge etterpå sitter jeg på rommet og nyter den flotteste utsikten..... iallefall den flotteste akkurat i dag.

Da smakte kaffen enda bedre, og dagen kunne bare starte.