Ved ett veiskille

                                    Ved ett veiskille 

Sti i skog rundt Presteboligen 

                                      
Det er kveld og roen har senket seg i huset. Det har vært en fin dag. Høsten er den fineste tiden på året. Jeg liker alle årstider, men høsten er for meg den årstid som ikke bare er mest fargerik men som byr mest på seg selv.

Hundene og jeg har tatt turen ut i go`været. Jeg vandrer over tørr myr. Sola forsvinner i vest og farger horisonten i ett rosa skjær.

Det er blitt merkbart kjørligere i lufta nå,  og jeg det er snart september og jeg kjenner små kalde vinddrag som stryker og tørker svetten i ansiktet.

Noen svake, hvite skystrimer skimtes såvidt mot mørkblå kveldshimmel. To små vann ligger langt der nede som 2 svarte blanke øyne. Jeg er i den tiden av døgnet hvor alle konturer viskes ut og høstfjellets farger tones ned - for til slutt å bli slukt av mørket.

Alt er så stille. Det er som om dyr og planter holder pusten på denne tiden av året. Jeg hører bare meg selv - tankene mine og lyden av fjellet. Når 3 hunder kommer susende ned en skråning fra hver sin kant. Ja da kan det ikke bli mer fullkomment. Øyeblikk som lagres blant gode minner.

Det er i slike stunder jeg forstår hvordan de mange sagn og myter om det overnaturlige, tusser og troll og annet skrønt har fått sin næring. I tider hvor menneskene var nærmere knyttet til naturen enn i dag.

Jeg har tatt timeout fra pakking i dag. Iallefall noen timer. Å pakke ned livet sitt i Conteinere er tungt, men det er også en reise gjennom livet. Ett tilbakeblikk på en måte.

Lita i høstmørke, Pæska i Alta 

Jeg har ett fristed inne i hodet mitt

det er kjørlig og mørkt der inne, 

og jeg svever på en sky

Nå er jeg en sky

En sånn jeg ser på himmelen

når det blåser

Jeg slipper å tenke på noe

Jeg er ikke noe

Jeg er ikke noen

Dette skrev jeg i 2004. Da var jeg fortsatt pleiepasient, Jeg var nettop blitt kjørt ut på en veranda av en venninde som skulle på jobb. Der satt jeg til en annen venninde kom å hjalp meg inn - det brukte hun lunsjpausen til. Hun laget mat til meg før hun dro tilbake på jobb. De årene har vært tilstede i bevistheten min oftere den siste tiden. Den følelsen det var å måtte ha hjelp til alt. Jeg kunne ikke skjære en brødskive selv,  jeg måtte vente til det kom noen før jeg kom meg på toalettet. Jeg er vettskremt for å komme tilbake dit. At sirkelen slutter der etter 18 år. 

1 Container for verksteder, 1 for salg og siste for mitt liv

Å være hjemløs er ikke ett personlig problem men en sosial utfordring. Dette ble sagt i en dokumentar om hjemløshet. Lite visste jeg dengang at det en dag skulle gjelde meg selv.

Å vet du? det er ikke greit. I dag kl.1200 er jeg husløs. Jeg fikk ikke klargjort bilen min til provisorisk bobil da den har vært på verksted. Jeg har pakket ryggsekker. 1 sekk for hver årstid. Lagt inn en madrass  i bilen og hundene og jeg er klare for nye eventyr.
" Din situasjon har ingenting med realiteten å gjøre" var kommentaren til saksbehandleren ved Nav Alta da jeg kontaktet Nav for å søke hjelp i den situasjonen jeg er havnet i. Hva i all verden gir henne rett til å si noe slikt? Uten å ha truffet meg eller snakket med meg i mer enn 3 minutter,
Det er vel ikke vanskelig å forstå at jeg ikke fikk hjelp.

Utsikten fra loftsvinduet mitt Prestebologen 

Jeg kan ikke løfte beina. Rent fysisk er det totalt umulig. Det skyldes nervebaner som er satt ut av drift for å si det enkelt og som dermed ikke gir musklene de nødvendige impulser.

Nå etter kampens hete er det 3 nervebaner som er innaktive. I februar i fjor var det en. Jeg svekkes daglig. Det behøver vel ikke akkurat å være hjernefysiker for å forstå at jeg klarer ikke å bære ut av huset alene.

I dag fredag kl.12.00 kommer Namsmannen og utbygger for å kaste meg ut av huset. Om ikke huset er tømt blir jeg dømt etter - Begjæring om fravikelse. Jeg har ikke greid å tømme huset helt så nå blir 

Jeg blir erklært som "husokupant".
Hvor er logikken? Jeg har orientert Namsmannen om at Jeg ikke har flyttehjelp nok disse ukene, til å flytte helt ut. Jeg har ikke penger igjen til flyttebyrå så jeg er avhengig av venner. Nav og Alta kommune sier nei til å hjelpe, Namsmannen vil gi meg tilgang til huset i helgen 1.2 september. Fristen for utflytting er Lørdag 1.September men ble flyttet frem til fredag grunnet helgen. Men de kan ikke la meg levere nøkkelen på mandag.
Istedenfor må jeg gi fra meg husnøkler og låsene skiftes. Jeg må avtale tidspunkt for at noen fra politiet skal komme å låse opp for oss. Ikke bare imponerende bruk av resurser, men prosessen vil ta mye lengere tid. Siden jeg er avhengig av venner så har det fungert kjempefint ved at jeg gjør klart på dagtid, så kommer folk innom å bærer ut, etter jobb eller kveldstid.
Nå har jeg ikke lengere tilgang til huset, og alt stopper opp. Jeg liker Lisbet Sallander sitt uttrykk konsekvensanalyse.

  

                                                                                       Presteboligen 
Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg gjort nettop det, nektet å flytt, laget ett helevetes spetakkel og ventet på Namsmannen. Da hadde jeg kunne gjort den treningen jeg må og fortsatt ha helsa i behold. 

Istendefor har jeg forsøkt å finne en løsning og en dialog, flyttet sakte men sikkert ut. Det har ikke lønt seg.

Helsemessig er det krise, økonomisk er jeg helt i grus men jeg har ikke latt meg knekke. 

                                                   Jeg har det normalt litt ryddigere i stua.

Fra trapp mot 2.etg. Klart for å pakkes ut

 
 På trappesats. Klart for å bæres

Mot yttergang

Lita satt seg på bilde som pakkes

- "Vi anbefaler at Skatteboe legger press på Alta kommune og NAV med å bistå henne med å
finne en tilfredsstillende bolig".

Jeg er så drita lei den kommentaren. Tror virkelig alle fra politikere, komunalt ansatte og alle andre jeg ikke har bedt om hjelp, at jeg ikke har gjort alt for å finne en løsning? -At jeg ikke har prøvd alt før jeg kontakter de? - At jeg sitter her i Presteboligen å satser fremtiden min på å være "husokkupant", og at alt ordner seg av seg selv? Det gjør aldri det.
Men på en annen side så er det jo enklere - da slipper de å engasjere seg. Alta Kommune, Nav Alta, Namsmannen og Alta Byutvikling As er alle klar over at jeg er husløs fra i dag kl.12.00
Og vet du? Ingen bryr seg litt engang .

På tide å å gå videre. Lita i høst sol 

Høst stemning 

God Helg Folkens  - See you soon 

Hundene mine er drivkraften i hverdagen

                  Hundene mine er drivkraften i hverdagen

Da jeg begynte å skrive bloggen så var hovedtema for meg å skrive litt om livet mitt, som litt annerledes rullestolbruker. Jeg ønsker også fortelle om mange av de utfordringene vi har i hverdagen.Ikke bare fordi vi har en kropslig utfordring, men aller mest grunnet de hindringer og regelverk som setter store begrensninger på livskvalitet, mobilitet, ja stort sett preger det livene våre.
Men jeg er så mye mer enn bare en rullestolbruker med større utfordringer enn det mange tenker er mulig.
Jeg er nok ikke annerledes rullestolbruker om du spør mange andre rullestolbrukere. Men av folk flest`s oppfattning av hva en rullestolbruker er, så er jeg absolutt annerledes.
Jeg ønsker egentlig ikke å la andre menneskers oppfatning av meg og mitt liv påvirke hverdagen min.
Men når hverdagen blir begrenset og livet direkte påvirkes bla av det  offentlige. Så er det vanskelig å ikke la det gå inn på meg.
                                 
                                                         Kila på elvebredden, Auma i bakgrunnen 2016
Jeg hadde ikke greid å holde hode klart og meg selv oppe om jeg ikke hadde hatt hundene mine.
Det å få en timeout i hverdagen gir pusterom og klarner tankene, og gir det påfyll som jeg trenger for å klare å forholde meg til alt det som skjer rundt meg nå.
Jeg føler meg som en statist i en verden som hører hjemme på filmlerettet. I filmens verden skulle jeg hatt store filmteam, kameramenn,storslagen musikk, lydteknikkere og alt annet som antagligen hører med.
Jeg skulle mer enn gjerne byttet ut hovedrollen i dette sceneriet - med popcorn & Cola, sittet i kinosalen og latt meg underholde av det drama som utspilte seg på filmlerretet.

                                     

Foto: Meg med Lita,Comet,Kila og Auma 2015

Men jeg lover, dette er absolutt ingen underholdning, men som vi sier på godt norsk.  Nightmare.

Storm og uvær i fjellet er lettere å forholde seg til enn den situasjonen jeg er i i dag. Uvær i fjellet er ikke uforutsigbart og personlig. Det tordner ikke for å skade deg eller lyner for å treffe deg. Det er vel den største forskjellen på uvær i fjellet eller stå ovenfor den mostander jeg står ovenfor i dag.

Det å aldri vite eller forstå gjøre hverdagene så slitsomme. Jeg vet aldri hva som skjer rundt neste sving. Andre mennesker avgjør i disse dager ikke bare min skjebne men resten av mitt liv.
Hundene mine gir meg de lysglimt som er totalt fraværende i situasjonen jeg er i, men ikke i livet mitt. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Langs Eibyelva i Alta Juli 2018

Daglig fyller jeg bilen med happy dogs, drar til fjells eller til skogs og sammen med hundene nyter  jeg stillheten Jeg blir like bergtatt hver gang de samme fjellområdene jeg har vandret i gjennom flere år, slår til med så mektige scenerier, farger og stemninger at ingen filmskaper i verden vil klare å feste det til filmrullen.
Kansje det ikke er så dumt allikevl. Ikke å ha popcorn & Cola i kinosalen altså, men å hoppe tilbake inn i virkeligheten.
Selv om det stormer -  jeg elsker jo uvær og når det rusker i håret.

Pæska i Alta august 2018

"Vandret i fjellområder" hører kansje rart ut, men ikke alle rullestolbrukere er lamme. Jeg kan være stående i begrenset antall timer daglig, og har brukt mange år på å trene meg opp til å bevege meg fremover med en sele. Jeg kan ikke løfte beina, så jeg bruker sele slik at jeg løfter beina opp og fremover med armene.

                                   Jeg bruker en klatresele og løfter  beinet opp og frem med armene

Foto tatt av journalist Trappeløpet Bodø 2018

                                    Jeg kan ikke tenke meg en hverdag uten hundene mine
                                                                  Og her er de :

Lita

LITA: er en dacks med attetude. Lita er dronningen på Prestegården og bærer sine 10år med en dronnings verdighet. ingen ved siden,ingen under og iallefall ingen over. Om du ikke liker at noen blir sur på deg så holde deg venn med denne jenta..... unndskyld - dronninga. Ingenting er værre enn en sur Lita

Kila

KILA: er verdens beste turkompis på 10 år. Ho er renraset viddemix med Alaskahuskey som mor og vi tror faren kan være Pointer eller en annen form for jakthund.Den kloke og fornuftige av oss alle og den naturlige fødte leder i flokken.

Auma 

AUMA er den eneste Shæfer jeg kunne tenke meg. Passe vimsete,den mest sosiale skopusser jeg vet om. Få hunder får meg til å våkne slik opp - som når ho over fjellsiden langer ut i ett trav med en gangart og bevegelser som vil misunne de fleste dressurryttere.Tove min turkompis er Auma`s eier.

Meo

MEO: er 5 år og siste tilskudd til gjengen men dempes ikke av den grunn. Han har ett imponerende lager av leker som han selv organiserer når han kommer på tantebesøk når matmor Julie er på jobb. Spekteret av blikk som denne karen har, kan misunne  skuespillere i Hollywoodklasse. Han sjarmerer alle,både 2 og 4-bente, og han vet det.

Sonja

SONJA: som absolutt lever opp til det royale navnet. Diva kledt i verdens beste hundepels Sibirsk Huskey. 3 år gammel, spretten og leken. Tror aldri ho vil bli voksen... Hva nå det er.Jenny er Sonjas stolte eier og Sonja er "tante" hund i Prestegården.

Koda

KODA: var en 4 år gammel hannhund, Desverre døde han i sommer. Koda var Høy og mørk og som ikke litt engang forsto hvor stor han var. Han var godheten selv og om noen forsøkte knurre til denne karen så tenkte han.- Vil du leke så bare kom igjen - jeg er klar.

Comet

COMET: ble 10 år, oppførte seg som 3 hele livet,og døde desverre i fjor. Han var den stille gutten i klassen som dro opp til pøbelstreker , stakk før han ble oppdaget og de andre fikk skylda. En stor 

personlighet i en liten kropp. 

Jeg nevner disse siste 2 gutta, fordi jeg har så mange flott bilder fra tidligere turer. Og de vil nok bli nevnt her.

Trappeløpet Bodø 

Krekling

krekling

Foto: Fra Pæska - Alta i det fjerne 

Høsten er den fineste tiden på året og selv om kalenderen bare viser midten av august har vi fått høstdrag i luften.

Den fuktige disen på kvelden som legger seg som ett slør øver landskapet. Det er fuktig i gresset men ikke vått.  Da frister det å komme seg opp i fjellheimen.

Kaffe på kanna og fyrstekake fra fryseren. Kald drikke og en ekstra jakke i sekken.

Det er etter middagstid og 3 lykkelige og forventningsfulle hunder, Tove og jeg vender bygda ryggen og nesa innover fjellet.

I dag kom vi ikke veldig langt, og Lita og Auma hadde tydelig språk om det var IKKE dette de hadde "signed up for". Det er det som er så deilig med en kveldstur ut i fjellheimen. Planene er å være uten planer og da endres planene etter hva som skjer.

Faktasjekk eller ikke - Krøkebær og krekling er samme bær 

I dag skjedde dette - svart teppe av krøkebær. Det formelig bugner av bær i fjellet. Bærplukker og bøtter er selvsagt godt bevart i heimen hos Tove og i en eller annen pappeske hos meg. Men vi hadde flittige hjelpere.

Auma er ivrig bærplukker 

Da jeg kom til Alta for 18 år siden. Hjelpe meg det er mange år siden. så ble jeg høytidelig fortalt om dette undereværk av et bær som fantes på fjellet på høsten - Krøkebær. Denne skulle bidra til forkjølelsesfri vinter, bedre helse og kurere stort sett det meste. Da jeg fortalte om noe lignende som het krekling ble jeg bortfeid og fortalt at nå var jeg nordpå så denne fantes nok ikke hos dere søringer.

Google var ikke vanlig den gangen så faktasjekk ble det ikke.
Det tok 8 år før jeg selv kunne komme meg ut i fjellet. Jeg hadde frem til da stort sett her nordpå, kun sett krøkebær i saftform. 

Siden jeg var liten og trasket mine mange mil i Valdresfjellet, har jeg tygget og spyttet litersvis med denne sorte energibombe.

Man får faktisk ny energi av å spise denne og den har flere ganger berget meg i fjellet. Når jeg som ung og verdensvant bare skulle en kjapp løpetur med hundene på fjellet. Men endte opp med flere timers treningstur  uten mat eller drikke, da var krøkebær gull verdt.

Så budskapet er - neste gang du er ute i fjellet, se etter kreklingen.

Ikke bare smaker de godt, de er også proppfulle av antioksidanter.

                                                          Saften blir frisk og god, nesten helt svart. Sort Gull 
Om vi sammenligner krekling med andre skogsbær er krekling svært lite brukt i Norge. I nord Amerika og av eskimoene på Grønland er de mer vanlig. 

Bærene plukkes normalt på høsten, men fordi de har selvkonserverende egenskaper kan man finne bær når snøen smelter på våren. Storfugl lever av krekling gjennom vinteren, og graver de frem fra snøen.
Både blomsten og bærene kan du lage både likør og snaps av. I valdres lagde de også treak av saften.
Treak er en karamelllignende godteri.Det er litt av en energibombe, og lurt å alltid ha i sekken.
Jeg husker de gamle budeiene på fjellet i Valdres, de brukte kreklingriset til å lage både sopelimer og skrubber av. De kokte bær å laget blekk, samtidig brukte de både bærene og bladene til å lage farger av. De tryllet frem de mest utrolige nyanser fra rødt til sort,og brukte fargene bla til å farge fiskegarn.

Jeg plukker masse krekling gjennom hele høsten og lager kreklingsaft. Best liker jeg rå saft. Den er litt stram i smaken så om du er litt pysete er det lurt å blande inn litt sukker.

Her er er oppskrift på den litt søtere Kreklingsaften 

                                            

                                                              1 kg                krekling 

                                                              15 gr.              sitronsyre

                                                              7 dl                 vann

                                                              3 dl                 farin (pr 1 liter saft) 

Knus kreklingen og ha over kokt, kaldt vann og sitronsyre, dekk til og sett kjølig i ett til to døgn før du siler det. kreklingsaften er sterk i fargen og fester seg på klær mm. Så obs obs. Hell massen i ett sileklede og la saften renne godt av. Mål opp saftmengden og tilsett sukker. Rør godt så alt sukkeret løser seg opp.

Jeg skummer av før jeg helle saften på plastflasker. Saften har liten holdbarhet så jeg oppbevarer i fryser.  Jeg drikker litt hver morgen som en type shots. Det er godt som saft også, gjerne blandet med blåbær.

Alt skallet som blir til overs tørker jeg i ovnen på 50 grader til de er knusktørre. Verdens beste te.

Så disse stråene også. Det en type starr strå, og de flotte sorte frøene viser seg å være en slags soppsykdom. Jaja men vakkert var det.

Håper du lar deg inspirere og kommer deg ut i skogen eller fjellet etter det sorte gullet. 
Husk kaffen. God tur.

kilde: Urtekildens Planteleksikon

Starten på dagen - gullkornet

                             

Starten på dagen - gullkornet 

I dag skal jeg få en fin dag. Foto: Langs Alta elva

I dag trenger jeg en god frokost.

Kroppen kjennes ut som om jeg er blitt sentrifugert og tørketromla.

Normalt etter slike netter som i natt baker jeg for å få kroppen igang.Men etter gårdsdagens kollaps i ryggen klarer jeg ikke holde meg oppreist.Hoveddelen av smertene sitter i nederste delen av ryggen og jeg klarer ikke å sitt i rullestolen heller. Vinkelen på ryggen blir for krass.

Hehe det er egentlig litt dumt med tanke på at jeg er rullestolbruker. Jeg klarer normalt å holde meg oppreist og bevege meg med en sele,over korte perioder, men i dag svikter ryggen og jeg ramler. 

                                      Havre inneholder karbohydrater,vitaminer,sunne fettsyrer og bra med proteiner

Kroppen trenger kraftig med påfyll så i dag lager jeg en litt annerledes versjon av havregrøt.Havregrøt er rett og slett en super start på dagen. Jeg er verken ernæringsskpert eller kokk, men lidenskapelig opptatt av helse og ernæring. Om hvordan mat,aktiviteter og tanker påvirker oss.Jeg har fått mange erfaringer gjennom årene om hva som fungerer på slitne kropper. Iallefall min egen.   

Havregrøt 

                                                       250 gr.                havregryn store

                                                       1 ss.                    meieri smør 

                                                                                  melk

                                                                                  rosiner

                                                                                  valnøtter

                                                                                  banan i biter 

Jeg liker havregryn store, men bruk den typen du liker best.Normalt bruker jeg havre melk, men H-melk fungerer også. Mange bruker Lett melk da det er mindre fett, men etter dager med sterke smerter trenger kroppen litt kraftigere kost. 

Jeg setter platen på medium varme, ikke la kjelen blir for varm før du har i smøret - da blir det fort svidd og du får brent smak på havregrøten.

Når smøret er smeltet og fått en fin gyldenbrun farge tilsetter jeg havregryn. 

                            Tilsett havregryn og rør godt så det ikke brenner seg fast i bunnen. Jeg tilsetter alt med en gang og rører godt. Pass på så havregrynene ikke blir tørre, da blir det vanskeligere å få havregrøten myk. Det tar iallefall lengere tid. 

                                      Senk varmen og tilsett melken. Husk å røre hele tiden.                            

Jeg har radioen på, alltid kaffekoppen med og med litt hoftevrikk sammen med rørebevegelsene blir det nesten løsgjøringstrening. Hehe du blir litt av ett syn. Men også - en god latter forlenger livet. 

Selv liker jeg at havregrynene er gjennomkokt men det er smak og behag.Når den nesten er ferdig salter jeg og setter på lokk for å la den stå å gjøre seg litt. Jeg tilsetter litt melk og når jeg da rører etter den har hvilt litt blir får den en fin konsistens. Om du ønsker litt søtere smak kan du tilsette halvparten av rosinene sammen med melken.Ha i biter av banan.Selv har jeg rosiner og nøtter på tilslutt.

Litt om havren

Havregryn regnes for å være det sunneste kornet i verden.Kostfiberet betaglukan i havre tas langsomt opp i tarmen og gir langsom blodsukkerstigning.Havre inneholder sundt fett og godt med proteiner (13gr.pr.100 gram havregryn) I tillegg til vitaminer - spesiellt B-vitamin,og mineraler som jern,magnesium,folat,sink og kalium. 

Når kroppen din har vært i boksekamp hele natten kansje i dager og matlysten er totalt fraværende er havregrøt en god start. Kroppen ligger langt under med alt fra saltlager til mangel på energi.Jeg bruker aldri sukker i havregrøten. Det er raske karbohydrater. Tilsetter heller rosiner eller bananer. Da får jeg søtere smak. 

                                                                                                                                                                                                        

                                 Havregrøt gir mye energi og en langvarig metthetsfølelse.   
                                                                               Foto: Espen Braata

                                           Kilde: Opplysningskontoret for brød og korn

Jeg ofres på grådighetens alter

                     Jeg ofres på grådighetens alter 

Hodet sentrifugerer på høyeste nivå. Det finnes ingen begynnelse på alle tankene, ingen ende heller.
Jeg føler meg fanget i ett mentalt spenningsfelt, noe som bare er bortkastet tid, da det aldri kommer noe konstruktivt ut av kaos.

                                                       Ill foto trær på tomten min, ned mot jordet 

Klokka er 03.30 og etter timer med forsøk på søvn rusler jeg ut en liten tur. Det duggfriske gresset føles herlig under føttene, luften er ren og grånyansene naturen er svøpt inn i er ubeskrivelige. Det kan ikke beskrives, ei heller fanges med kameralinser. Kun lagres på netthinnen.På jordet nedenfor ligger tåkedisen som et teppe.
Det er bare ett ord som kan beskrive sceneriet :Vakkert.
Det er ikke stille, det er stillt om du skjønner hva jeg mener.
Jeg har alltid søkt naturen som balsam for sjelen, og det er ikke unntaket i dag.
Tilbake på kjøkkenet 1 time senere med 3 trøtte hunder som fornøyd krøller seg sammen i hver sin seng, skjer det jeg har fryktet lenge.

                                                                   Ill.foto : Lita og Kila under kjøkkenbordet 
Ryggen kollapser, smertene kommer som lyn fra klar himmel. De skjærer  brutalt inn i ryggen og fyker alle veier og en bølge av kvalme blandet med varme  sprer seg. Det føles som om verden stopper opp og alt skjer i sakte fart, som i slowmotion.
Jeg faller rett ned - i etapper.
"Jeg falt som en klut" er et kjent begrep for de fleste av oss. Og jeg lover deg, det er akkurat slik det er. Kroppen raser bare rett ned og armer og bein blir liggende litt hulter i bulter, og ikke akkurat i komfortable vinkler eller stillinger.
Jeg rekker å tenke -  om dette hadde vært film skulle en mektig dramatsik musikk fylt rommet og folk strømmet til, og så tenkte jeg ; - dette har jeg ikke tid til. Jeg skal jo flytte ut. Sistgang jeg fikk ett slikt fall, var jeg sengeliggende i 3 uker før det løsnet. Så ja, panikken sprer seg.
Lita - den ene hunden i flokken ser surt på meg med ett blikk som sier at jeg godt kan være stille. Det er trots alt natt. Bare de som har en dacks kjenner det blikket.

                                                                                  Ill.foto Lita missfornøyd 
Den mektige musikken i bakgrunnen ble byttet ut med lydbok som heldigvis var satt på høytaler.Så helt stille ble det ikke.
Ironisk nok leser jeg krim trilleren " Dirigenten fra Sankt Petersburg"
Hvorfor ringer jeg ikke etter hjelp? Fordi mobilen ligger på kjøkkenbenken, jeg skulle jo bare ta av meg yttertøy etter nattevandringen

Jeg får desverre mye tid til å tenke når jeg ligger her. Jeg har fryktet dette lenge. Hvorfor ? Fordi jeg ikke har tid/ krefter til å trene det jeg må for å holde kroppen min sterk. Istedenfor bruker jeg all tid på å flytte og prøve å se en løsning for fremtiden der ute ett sted.
I den ideelle verden hadde dette vært kombinerbart, men jeg er desverre ikke akkurat der nå - I den ideele verden altså.
8,5 timer tok det før jeg er i sittende stilling - på gulvet. Da er det bare en utfordring igjen. Komme meg opp.
Har du noen gang forsøkt å løsne et flokete fiskegarn? Uansett hvilke ende du drar i, eller løsner på så blir det aldri bedre, egentlig bare værre.Det er akkurat slik det føles, bortsett fra at du bytter ut garnet med armer og bein. Ingenting virker og alt er fullstendig låst. Jeg sliter med å puste og har ikke tall på hvor mange ganger det svertner.
Har du noen gang hatt muskelkrampe i leggen? For mange år siden ble krampene mine målt ved ett idrettsinstitutt i Oslo. Krampene og smertene jeg hadde i natt, kan ganges med 8 både i intensitet og smerter, sammenlignet med det som vanligvis oppleves ved kramper i leggen.

                                                                Anne Ma :Uferdig  skisse for tegning 70x100
Jeg har aldri vært så redd for fremtiden som jeg er nå. Jeg er 53 år, rullestolbruker, husløs, helsa kolapser og økonomien raseres.
Jeg oftres på grådighetens alter.
At slikt kan skje i 2018 hadde jeg aldri trodd. Jeg settes bokstavelig på gata. Ingen bryr seg. Da mener jeg ikke venner, men den del av det offentlige man skulle kunne vende seg til når hverdagen raser.
Alta kommune snur den kalde skulder til, Nav gir fa... og utbygger kaster meg ut på gata.
Utbygger har ikke fått rivningstillatelse av huset enda, jeg bor i en gammel Prestegård og det er krav fra Fylkeskommunen i forhold til kulturminner. Huset skal fotograferes og systematiseres.Dette vil ta tid. Allikevel - meg skal de bli kvitt.
                                                                                                                                                                                                              Presteboligen sett fra jordet 

Vel, klokka er litt utpå ettermiddagen og jeg skal ta mitt eget råd. Så sant jeg klarer stå oppreist så -  baker jeg.
Oppskrift kommer senere.

                                    Bilen min og meg

                                                            Livet mitt i Container, meg og min nye bolig 

Som skrudd fast i ei skrustikke.

Det er akkurat slik det føles. I morgen torsdag skulle en venn av meg starte ombyggingen av bilen min. Ikke omfattende ombygging, for det har jeg ikke lov til siden det er trygdebil. Men klargjøre den for at jeg skulle kunne bo i den. Jeg har fordelen med 15 års fartstid som interiørdesigner fra før rullestolen, så bilen har fått nøye planlagte arkitekt tegninger.

- Men Anne Ma du kan jo ikke bo i bilen - den kommentaren har jeg hørt ofte i det siste.

- Nei, men jeg kan ikke bli husløs, satt på gata og blakk heller, men det blir jeg.

Huff det høres så ille ut når jeg sier det høyt.Men ikke mindre er det realitet og det kjennes som om jeg er skrudd fast i ei skrustikke.

Uansett hva og hvor jeg vender meg om dagen så "back fire" det. Det skal liksom ikke løsne og selvsagt så streiker bilen min også.

                                                                          Bilen håndsveives på henger 

                                                                                      Med nesa i været

Handicare i Tromsø måtte hente bilen, vinsje den på for hånd for så å returnere til Tromsø. Når jeg evnt vil få den i retur er usikkert. Det kan ta uker.
Absolutt en påkjenning jeg trenger nå - ironisk sett altså. 

Jeg er ikke en person som ser negativt på livet. Jeg har aldri vært det. Stort sett klarer jeg alltid å finne lyspunkt i det mørkeste mørke. Men denne gangen sliter jeg.
Jeg pynter kjøkkenet mitt med blomster, spiller god musikk, hører lydbok og inviterer venner på kaffe med noko attåt. Innimellom nedpakking og kaos.
Men når jeg blir alene og tenner lyset så er det som om jeg ser tvers igjennom det. Det blir transparent på en måte.

Jeg vil ikke at det skal bli slik. Klokka viser nå 03.58 og jeg har ikke sovet 1 sekund. Tankene tar over og kroppen går i kramper.
Krampene mine er som en veiviser. Du vet ett slikt barometer mange av oss har på hytta. Eller iallefall hadde.

Nei, nå setter jeg på kaffe, finner frem lydbok på mobilen, og setter meg ut på kjøkkentrappa. Det er helt stille ute. Fuglene, hundene og naturen sover, men ikke jeg.

                                                      Detalj fra blomsteroppsats i kirke, bryllup 28.juli 2018