Hva har romanen om hjemløse hunder med meg å gjøre? Ingenting og jeg har ingen planer om å bli bokanmelder heller, men - Jeg er hjemløs!
Og i tillegg er bilde av bokomslaget er en av mange bilder jeg fant når jeg googlet ordet : Hjemløs.
Bostedsløse er et problem i alle kommuner, men det er størst i Oslo. Mye tyder på flere bor på midlertidig hospits".
Dette er mange av de overskrifter jeg har funnet når jeg har googlet ordene " Husløs i Norge" og "hjemløse i Norge". Hva er egentlig forskjellen? For de som er husløse eller hjemløse så betyr vel ikke det så mye. Konsekvensen er jo den samme - de har ikke ett sted å bo. - de har ikke ett sted å kalle hjemme, ei heller ett sted der tryggheten hviler.
Å vet du ? It Sucks!
Jeg har vært hjemløs nå snart i 5 måneder.Etter 18 måneders leting etter bolig på privatmarkedet paralelt med søknader for hjelp hos Nav eller Alta kommune. Ble jeg 1.september satt på gata. Huset jeg var på flyttefot ut fra ble plombert og jeg kastet ut. Nav og Alta kommune ble en uke tidligere orientert om om at jeg ville bli satt på gata. Det visste de allerede men jeg ville prøve en gang til.Jeg har enda ikke hørt noe fra dem. De bryr seg rett og slett ikke.
Eibyelva sent i høst
Etter at jeg hadde bodd litt over alt i 2,5 måned måtte jeg bare bort. Jeg fikk ikke puste, alle lyder økte i volum til det kjentes som om hode skulle sprekke. Alt var iskaldt, det ble liksom aldri varmt noe sted.
Jeg måtte bare dra. Bort fra den tilværelsen jeg var i og følelsen av å ikke høre hjemme noe sted. Kalenderen viste midten av november, på få timers varsel pakket jeg litt mat, varme klær, noen vedsekker, sovepose med underlag - og hundene og jeg var på vei.
Da gikk det opp for meg med ett brak. Jeg hadde ingen steder å dra. Den tomhetsfølelsen jeg fikk da, har jeg aldri opplevd tidligere. All lyd forsvant og det ble helt stille. Det føltes om jeg ble dradt gjennom en tunnel der lyder og bilder forsvant sakte og alt rundt meg var i slowmotion. Bevistheten glimtet til som i lysglimt og jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sittet slik. Jeg befant meg på en avstikker fra veien ca 20 minutters bilkjøring fra Alta.Jeg var i en Gapahuk ved et vann og satt å så ut på ett forykende regnvær, regnet kom sidelengs og det var sterk vind i kastene.
Når jeg 3 uker senere vendte kursen tilbake mot Alta, hadde jeg overnattet i alt fra Gapahuk, bilen min,en hytte og fått hvilt ut på gjesterommet til en venninde. Jeg tror aldri jeg har følt så sterkt på ensomheten.
Auma i sivet på Lathari 2017
Jeg hadde mange timer hvor tankene tok overhånd, både på godt og vondt. Aldri har jeg vel vært så glad for å ha styrken til alltid å klare finne ett lysglimt der det er svart. At jeg fortsatt står oppreist kansje ikke i ordets rette forstand, men dog - er egentlig utrolig.
Jeg har faktisk idretten å takke for det. Det fokus jeg hadde som idrettsutøver når jeg sto ovenfor en krevende treningsoppgave eller i en konkuransesituasjon ble redningen. Så lenge jeg greide å holde fokus, bli i bobla så krøp ikke verken fortvilelsen, Nav, Alta kommune eller utbygger og alle deres disipler inn i hode på meg.Jeg hadde aldri trodd at det er mulig i 2019, å være rullestolbruker, ha store utfordringer i bare det å bevege seg fremover, at jeg skulle bli husløs. Satt på gata med ve og viten fra de i kommune og Nav som kunne ha gjort en forskjell.
Det er skremmende.
Lathari utenfor Alta en tidlig morgentur.
Det som også har sjokkert meg, såret meg, skuffet meg enda mer,men aller mest gjort meg rasende. Hvordan jeg flere ganger befinner meg i situasjoner hvor jeg må forsvare meg. Forsvare meg fordi : mine egne venner kommer med følgende uttalelser: "Anne Ma det er jo ikke mulig, du har jo krav på hjelp". Ingen i Norge i dag skal kunne bli satt på gata. Og iallefall ikke handicappede folk.Videre kommer formaninger om at jeg har missforstått, ikke gjort nok for å skaffe bolig osv.osv. Målløs ble jeg først når jeg fikk høre: "Du kan ikke gjøre dette mot oss Anne Ma"! Du kan ikke sette oss i en slik situasjon at vi må ta vare på deg. På mine ville prostester om at jeg har forsøkt alt- så blir jeg ikke trodd. Når jeg sier at jeg ikke har bedt om deres hjelp: er svaret: "Du gir oss ikke noe annet valg Anne Ma, enn å ta deg i hus - fordi du er husløs. Hva tenker du på"!
Jeg er ikke fattig. Jeg har mindre utbetalt og er ikke i dag i en slik situasjon at jeg kan jobbe. Men dog skal det vites at jeg savner nettop det. Å kunne ha en jobb å gå til.
Gjør det meg mindre verdt?
Nei det gjør det ikke. Det å fylle dagene sine når man ikke har noe fast å gå til, - er en mye større bragd enn å bli god på jobben sin.
Jeg må bli god på livet og den motstanderen jeg har er ikke en kollega jeg kan snu ryggen til, eller en utfordrende sjef. Det er kroppen min. Det er der sjelen bor. Og den motstanderen gir meg ikke noe gratis. Jeg sier ikke at arbeidslivet er enkelt, det vet jeg det ikke er. Jeg har drevet eget firma med alt det krever. Men glem aldri, at det er ingen som er ufør i en eller annen grad som har sittet på barnerommet og hatt store drømmer om å bli ufør nå vi blir stor.
Jeg fant mye interessant på google.
Klikker du på images på google med teksten Hjemløse i Norge så er 90 prosent av bildene hjemløse katter, Bokomslag for romaner og hjemløse og plakater for teaterstykker.
Om du fjerner i Norge og lar kun hjemløse stå i søkebaren så kommer det opp hundrevis av bilder av hjemmeløse mennesker i fattige land. Ikke ett i norge, såvidt jeg forsto. Jeg har riktig nok ikke jeg sett gjennom alt.
Det vises også til at norge har rettigheter om vi blir husløse, og at vi har krav på hjelp til bolig, mat og midlertidig eller permanent bolig.
Hva om systemet ikke fungerer ? -og vet du? DET FUNGERER IKKE!
Norge er blandt verdens rikeste land og vi har et samfunn som er kjent som "verlferdstaten". Allikevel så vet vi at foreldre setter barna sine på gata, i norge. Desperate fordi de ikke får hjelp og ser ingen annen mulighet. Vi lever i en tid hvor man skulle tro at man iallefall skulle kunne gi alle de mest nødvendige vilkårene for å overleve.
Jeg blir så inn i granskauen opprørt, ikke bare på mine egne vegne,men også for alle andre. Jeg er ikke alene om å være husløs. men jeg tror helt ærlig ikke at det florerer med hjemløse rullestolbrukere der ute.
Bli opprørt du også!For hvor er politikerne?og hvor er pressen? Den siste artikkelen jeg greide å finne om tema husløs er tilbake til 2013 Mulig det finnes, jeg håper det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar