Looking for a place to hide
Daylight has found me here again.
You can ask me anything-but where I`have been.
The things that use to matter,seems so small
when you looking for- a soft place to fall
Dette er første verset i sangen - som er en kjærlighetssang, og egentlig ikke har noe med dette innlegget å gjøre. Men denne teksten føltes som meg og JA, det er akkurat slik det føles.
Jeg har gjort noe denne helgen som jeg ikke bare er stolt av men også sårt trengte.
Jeg har løsrevet meg fra bygdesladder og fordommer.
Jeg har vist med stående i det offentlig rom - i Alta for første gang siden 2012.
Jeg har ikke bare stått heller - jeg har kjørt ski i alpinbakken i Alta.
Jeg er ikke villig til å la meg selv bli styrt lengere. Jeg vil ikke lenge være redd for konsekvensene det vil få, om det ryktes til feil folk. Jeg har ingenting å tape lenger.
Jeg kan ikke komme lengere ned enn nå. Jeg er husløs eller hjemløs på 8.måneden. Nav og Alta kommune har ingen planer om å hjelpe meg, og selv har jeg gjort alt jeg kan for å finne en løsning.
Så fuck them all.
Nå er det nok - Jeg tar tilbake livet mitt - noe jeg burde gjort for lenge siden.
Fra 2012 til i dag - det er 7 år det - hvor jeg har måtte gjemme meg. Gjemme meg for å unngå hets fra Nav og det offentlige Alta. kritikk fra nettop bygdedyret og uvitende folk som har sterke meninger om jeg er en ekte rullestolbruker eller en som bare faker. Man kan jo lure på hva de tenker.... eller om det nettop er mangel på tenkende når de tror at jeg er villige til å fake en hverdag i rullestol, for å få mindre skatt.
Jeg skal ikke dra ut i langdrag om hva jeg har måttet tåle på den fronten - fordi dette er en glad dag for meg og noe som skal feires.
Men i alle disse årene - har jeg måttet skjule meg når jeg er stående. Jeg drar bort fra Alta for å trene med rulleskøyter eller svømmetrening. Og gudene skal vite, jeg legger ned mye trening.
Når jeg sammen med min venninde drar til fjells for en flott dag i fjellet. La oss si det er påske og våren står klar for å overta for kong vinter. Kong vinter viser seg kansje fra sin beste side. Vi har påskesol, appelsiner og bålkos. Da går min venninde den rettningen hvor det kryr av folk. Mens jeg går andre veien for å finne det fjellet som er ensomt og alene.
Fordi om jeg blir sett, i fjellet bevegende fremover.... da starter bråket fra være seg folk flest, nav eller det kommunale Alta.
Da jeg siste gangen kjørte ski i Alpinannlegget i Alta,var i 2012 - ble Nav varslet og jeg ble kaldt inn til 3 timers avhør, ja du leste rett
Så en gang har jeg dratt bort for å kunne kjøre alpint. En aktivitet som jeg ikke bare elsker og behersker godt, men som er noe av det bedre jeg gjør for ryggen.Sammen med annen type trening er det kun positivt for min del. Da er det noe jæ..... dritt å måtte dra fra Alta.
Fordi om du er rullestolbruker, ja da er du lam, og kan iallefall ikke gå på skøyter, kjøre ski eller svømme NEI,NEI,NEI... det stemmer ikke.
Ikke er jeg lam og har aldri vært det heller. Jeg har heller ikke opplevd noen form for relegiøs åpenbaring etter 12 år med Alta Prestebolig som mitt hjem - og dermed mirakuløst blitt "gående" igjen
Det er knallhard, målrettet trening folkens, som gjør at jeg i dag kan stå oppreist og ved hjelp av en speisalsele kan bevege meg fremover. Bevege meg - ikke gå!
Det å bli fratatt muligheten å kunne være nettop i naturen og finne styrken i den stillheten og sårbarheten fjellet har, gjorde noe med meg. Det skulle ta 6 år før jeg var i naturen uten rullstolen. Det var i 2005 ved Valnesfjord Hestesportssenter. Jeg fikk være med på padletur og kranglet meg til å sitte bak i kanoen. Ikke fordi jeg absolutt måtte sitte bak, men jeg visste at tårene kom til å komme - og de ville jeg ha alene.
Hva er forskjellen på meg og mer profilerte idrettsutøvere som etter skader havner i rullestol- og noen år senere begynner å gå igjen? Foruten at de blir gjester hos Anne Lindmo og blir hyllet som helter. Ola Nordmann blir søkkimponert som de sier i her i nord, med all grunn. De har alle gjort en enorm innsats. Men - DET ER INGEN FORSKJELL!
Det er like stor innsats, like mange tårer og treningstimer som kreves. Det er like mange utfordinger og forandringer i hverdagen. Og mitt private jeg er like mye skadet som kroppen.
Så nå er det nok. Jeg skal med stolthet møte hverdagen og fjellet. Jeg skal fortsette med målrettet trening og spinnville sprell. Jeg skal fortsette min ekspedisjon hvor målet er å gå igjen. Og - jeg skal vise det frem med stolthet.
Er det ikke grenser for hva du kan oppnå
På fjellet samler jeg gode øyeblikk
Link : Trappeløpet Bodø
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar