1 år som husløs

                                          1 år som husløs

Jeg er stolt av meg som fortsatt klarer å holde hodet hevet – og med en liten del av verdighet.

Det høres kan kansje dramatisk ut, men livet mitt – nei hverdagen min har vært dramatisk det siste året. - og er det fortsatt.

Dagen i dag – har jeg vært husløs i ett år, 3 måneder og 27 dager.

Hundene mine og jeg har i ett år sovet på senger og sofa hos venner, jeg har sovet i gapahuk i høststorm, sovet i bilen på vinterstid, i en campingvogn med uisolert spikertelt i -26 kuldegrader. Når venner har dratt på ferie har jeg sjekket inn og passet hus, hund og katt.

Hadde noen fortalt meg noen år tilbake at jeg skulle ende opp som husløs rullestolbruker i en alder av 55år. 

Hadde min umiddelbare tanke vært : Det er ikke mulig i Norge.

Men det er det – alt er mulig har jeg fått erfare de siste årene. Og vet du? Hadde jeg blitt fortalt min egen historie – ja da vet jeg ikke hva jeg hadde trodd.

                    Men sannheten kommer i alle former, også den vi ikke forstår.

Det værste er ikke det å være husløs, men det å være hjemløs. Jeg savner så innmari det å ha et holdepunkt i hverdagen. Noe som kalles hjem og har kjøkkenbord og kaffekopp.
Du vet den lyden som gir en hul klang når du roper i en tunell? Ordene mine får den hule lyden og det blir ekko i hode: Kan jeg få lov til å sove 2 netter til? Jeg må alltid spørre en eller annen - fordi jeg ikke har noe sted å dra til, været er for tøft og fjellovergangen er stengt. Men klangen og ecco er det samme, det kastes mot meg som i slowmotion og danner en knekk i selvfølelsen hver gang. 
Det er fryktelig skamfult å være hjemløs. Det er noe verdiløst i det og jeg føler meg skitten.

En venn spurte meg for ikke lenge siden. Hvorfor er du ufrivillig husløs Anne Ma. Da kom tårene. Det var første gangen på uendelig lenge - jeg følte et snev av respekt. Han forsto meg istedenfor å komme med anklagende hentydninger om at jeg ikke har gjort nok,at jeg  bor hos venner for å spare penger eller vet hva jeg burde ha gjort annerledes. 
Han sa - jeg kjenner deg Anne Ma - og dette har ikke du gjort mot deg selv.

Når jeg vandrer rundt i bjelleklang om dagen så er tomrommet så mye sterkere. Jeg hører ikke til noe sted. Men jeg har postboks 1007  Det er jo iallefall noe. Da gjør jeg det jeg er best på - forsvinner.

Juletiden er jo ønskenes høytid. Jeg ønsker at du som er min venn, du som ikke er min venn -og aldri har truffet meg, deg som jeg alltid har hilst på men ikke kjenner. Kan dere ikke spørre meg - istedenfor å gjøre meg til kaffe mat. Jeg er rimelig god til å bake så jeg spandere gjerne ekte vare. 
Slutt og snakk bak ryggen min. Helsa mi er skakkkjørt men hørselen min er det ingenting i veien med. Det er ikke en håndfull engang som faktisk har spurt meg om hvorfor jeg fortsatt er husløs og hvorfor jeg ble husløs i utgangspunktet. Og mange av dere har absolutt hatt muligheten, men velger bygdedyret isteden.
Det sårer - og jeg fortjerner det ikke.

                                        
                                                        Everything will be okay

in the end.

If it`s not okay

It`s not the end