Vet du hva? Jeg er skrekkslagen. Jeg har den redsel inni meg så sterk. En slik som setter seg i marg og bein, som sniker seg inn i tankene om dagen, drømmene om natten - som blir til store monstere og har en kulde som gjør kroppen iskald... innenfra. En kulde jeg ikke kan flykte fra og som gjør rommet trangt,pusten tett og hode fullt.
Jeg fryser. Inne i rommet
er det 24 varmegrader.
Jeg har en fantastisk
utsikt –fra hybelen som jeg velger å kalle det. Horisonten bader i en tornando av farger. Mørkedtidens farger med
rødlilla,orange,gul og blått med grønt skjær. Det er alltid like
fascinerende hvordan fargene skifter i ett slikt tempo. Normalt sett
finner jeg alltid trøst i å følge naturen, om det er i naturen
eller som tilskuer. Men nå går det liksom ikke inn. Kulden er blitt
til frost og det trenger ikke gjennom.
Min veninne Eli når snøen kom i år
I dag er det 11 dager siden
ryggen min kollapset og jeg gikk ned for telling.
Jeg sto på badet – og
som lyn fra klar himmel eksploderte en smerte mellom skulderbladene
og sendte ildninger ut i armene. Det var en styrke og en intensitet i
smerten som jeg ikke klarer å beskrive. Smerten kjentes - slik som
det ser ut - når noe tung bryter vannoverflaten og vann spruter og
danner et krater som til slutt blir til ett svart hull. Smertene økte
intenst i styrke mens den ilte langs ryggraden og krasjet i
korsryggen. Det var da krateret brøt løs.
Jeg så meg selv i speilet
– det var helt surrealistisk. Alt gikk i sakte film og jeg kunne
nesten høre den hule lyden som høres i sakte
film på mobilen. Det hørtes nesten ut som ett steinras.
Dusjhodet og armene mine
falt synkront i slowmotion mot gulvet. Jeg kunne ikke gjøre noe for
å stoppe det. Ingenting virket. Overkroppen raste først - Beina
mine sviktet liksom nedenfra og stein for stein ramlet jeg og havnet
i en haug på gulvet.
Der lå jeg – helt
fastskrudd i en skrustikke av smerter uten å kunne røre meg.
Flisene på gulvet var
kald og hard så min første tanke – nei, andre tanke – jeg må
ut herfra.
Det tok 45 minutter før
halve meg var på fast grunn. Jeg klarte ikke å løfte armene så
jeg måtte klore meg avgårde etter fingrene. Når armene var strekt
lange nok, slepte jeg kroppen etter.
Det skjer noe med hode når
man ligger slik. Belønningen ble ett hagleskudd av smerter i hele
ryggen, etterfulgt av en lammelse som tok all kraft i både armer og
bein. Da har du ikke noe valg - det er bare å klore videre.
Hjelpen kom etter
ytterligere 45 minutter.
Det er dette jeg har
fryktet. De siste 2.5 årene har vært en kamp mot tiden for meg.
Jeg har sagt det lenge og
jeg vet at mange av mine venner har opplevet det som Reveenka og
ulven...
.... men jeg er ikke
reveenka og ulven kom.
Jeg kan ikke stå
oppreist. Jeg forsøkte å løfte armen for å for å ta ett glass med isvann, da kom ett nytt hagleskudd i ryggen og kreftene bare forsvant. Det er
rimelig upraktisk – og konsekvensen sank inn....jeg ble klissbløt. Begrepet å se isbiter smelte har fått en hel annen betydning.Jeg kunne ikke røre meg så måtte vente til det kom noen.
Å løfte meg selv fra
senga til rullestolen, er rene risikosporten. Løfter jeg litt feil –
1 cm for høyt -så lammes hele kroppen og fallet er ett faktum.
Jeg har vært der
tidligere, for 20 år siden.
Det er det som gjør
frykten, ikke bare sterk men så voldsom,og slår så hardt. Denne
situasjonen er så lik den jeg hadde i årene etter ulykken i 1999,
da livet mitt gjorde dobbelt salto med helskru og rullestolen ble
fast følge.
Jeg har hatt lignende
tilfeller tidligere, men denne gangen er det annerledes og mye
større.
Tidligere er et 2
prolapser som har våknet til liv nederst i ryggraden. Nå har resten
av ryggraden slengt seg inn i stormen - totalt 6 prolapser helt opp mellom
skulderbladene. Konsekvensene er langt mer alvorlig. Kroppen min er så sliten etter flyttingen og 15 måneder som husløs, at jeg rett og slett raste sammen som en klut.
Jeg er vettskremt – etter ulykken i 1999 var jeg pleiepasient i 3 år. Jeg måtte løftes, mates og dusjes.
Det er vel det mest
skamfulle jeg har opplevd i hele mitt liv. Ja foruten det å være
hjemløs.
Jeg vil ikke dit igjen.
Om jeg ikke lykkes denne
gangen - i å få kroppen sterk nok, om jeg får flere krasjer i ryggen- så vil det bli slik.
Da vil ringen sluttes.
Å foresten : Første
tanke : dette var innmari dumt.
Link: Kynismens Mester
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar