Det er ikke få spaltemeter som trykkes i disse dager når starten på Finnmarksløpet er under ett døgn unna. Det er heller ikke få liter kaffe som drikkes på kjøkkenet i den gamle Prestegården i Alta.

Huset som gjennom mange år har vært samlingspunktet for Hundekjører, handlere, frivillige og alle andre disse få ukene i året. Trist at det er siste gangen. Prestegården skal rives og vike unna for enda ett byggeprosjekt. Men ikke enda. Heldig er jeg som har denne gjengen rett utenfor kjøkkenvindu 

                                                Endelig er gutta boys tilbake i hundegården

                                                                   Børson og Bryne

Lørv i bakgrunnen

                                                                  Henry traff Jackpot

                                                               Klare  til start

                                                                       Far og sønn

Hundekjører Geir og Handler Mår

Før hanen galer 

Før hanen galer banker det på rom 1311 på Scandic Havet. Hotellet ved havkanten i Bodø. Det er ikke til å tro. I  går opplevet jeg alle rullestolbrukeres skrekk. Punktert dekk. Hvordan det skjedde er en egen historie som kommer litt senere.

Jeg fikk tak i Akuttavdelingen ved Nav Hjelpemiddelssentralen Bodø.  i går kveld.

Akuttvakt ordningen er ikke aktiv i ukedagene så jeg måtte vente til neste dag.
"Okey... here we og again" tenkte jeg 

Tidligere erfaringer med slike henvendelser ( da i Finnmark ) er at det tar måneder om ikke år før jeg får hjelp.

En utrolig hyggelig og hjelsom mann sørget for at jeg fikk nye dekk på begge hjul, jeg rakk morraskaffen og var klar for trening kl.09,30

Dette er jo en solskinns historie.
Men allikevel skal det ikke være slik at det er avhengig av hvor du bor i landet om du får den hjelpen du trenger?
Jeg hadde i 2012 2 rullestoler som var 11 år gamle. Det er sikkert ikke mye tenker du kansje, Men ville du gått i 11 år gamle utslitte sko? En rullestol er beina til enkelte av oss.
Ved henvendelse til Hjelpemiddelssentralen og Nav i Alta knakket det ikke på døra dagen etter.
Det tok 4 år før jeg fikk nye stoler, og selv om jeg gjentatte ganger purret fikk jeg ikke nye dekk.   Jeg må søke om bytte av stoler. Det tar tid og det er greit. Men nye dekk burde ikke være vanskeligere i Alta enn det er i Bodø
Stolene var som skranglete, vinglete sykler, og jeg kunne ikke bruke de utendørs de 2 siste årene. Dekkene holdt ikke på luft. Allikevel så var det ikke hjelp å få.
Ja ikke før etter 4 år da.
Jeg kom meg ikke i min mors egen begravelse pga manglende rullestol. Jeg bor i Alta og begravelsen var på Hamar. Det er ikke bare ugreit, men også utilgivelig.

Jeg sitter nå med min andre kaffekopp, nyter utsikten over innseilingen til Bodø.
Det er grått og trist med tåke og regn.
Men takket være mannen som banket på rom 1311, ble det en god dag.
Hehe den kan missforståes...

Krasjlandingen i Bodø

Jeg har hørt hvordan forfattere beskriver hvordan markøren på skjermen står å blinker mot dem , og liksom gjør litt narr av en.

Jeg starer på en setning, sletter den, starter på en ny setning, sletter den også og til slutt gir jeg bare opp. 

Ikke det at jeg ikke har noe å skrive, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal begynne. Min historie er jo ikke en happy story.

Ikke missforstå... jeg er langt i fra å være forfatter, jeg har bare mye å fortelle.

Tilslutt gir jeg opp og setter kursen mot matsalen. Klokken er 9 på morgen, og det kryr av folk.

Har du noen gang forsøkt å forsyne deg fra frokostbuffé sittende i samme høyde som den nederste kanten. ?

Det er vakkert dandert, og det bugner av mat...

Med nesten påført nakkesleng og vipplasj er frokostbrettet klart. Mangler bare koppen med rykende varm kaffe.

En etterlengtet kopp med kaffe er trygt plasert innimellom brød med nøtter, røkelaks og egg... ja og så klart den sunne skålen bestående av frukt og youghert og ett glass juice.

Da er det bare å finne den raskeste.... eller den sikreste veien ut.

Jeg kjører slalåm mellom dressbukser, moteriktige advokatskjørt, en tattovert arm før jeg til siste... rett før målgangen ser inn i øynene til en på samme høyde.

Ei lita tulle i barnevogn.

Ved synet av meg sprekker hun opp i ett kjempesmil og sier : Heia.....

Vel fremme ved ett ledig bord blir det ikke 1, men flere kopper kaffe. Alle stemmene surrer rundt meg som ett digert vepsebol.

Ikke lenge etterpå sitter jeg på rommet og nyter den flotteste utsikten..... iallefall den flotteste akkurat i dag.

Da smakte kaffen enda bedre, og dagen kunne bare starte.

Det er tidlig morgen og det snør ute, hundene er nettopp inne etter dagens første luftetur.
Kaffen er klar og radioen surrer i bakgrunnen. Ett innslag gjør jeg kjempeglad. Min gode venn Harald Tunheim passerer Stengelsen i Alta og ventes inn som vinner av Finnmarksløpet 500. Hurra hurra, det fortjener du Harald.
På radioen er det ett innslag direkte fra sporet og en kjapp prat med Harald. De sender også fra målområdet, der folk samles for å ta i mot 7 hunder og 1 hundekjører som etter 50 mil i villmarken, ta`s i mot til vakker musikk og stormende jubel.
Når den mektige musikken Vangelis-Conquest of Paradice spilles i Alta Sentrum 1 uke i året er det hundekjørere som når sine mål.

Samtidig er jeg fryktelig lei meg. Jeg er så drittlei av å være statist til livet rundt meg. Jeg kommer meg ikke opp til målgangen heller. Krampene herjer i kroppen og kreftene strekker ikke til. Det tar 4 minutter å gå til målgang fra min kjøkkendør... Og her sitter jeg med tårer i øynene og venter Harald inn. Jeg lukker øynene, hører musikken, ser for meg Harald komme sigende fra høyskolen i Alta. Den strekningen mot målgang hvor tilskuere kan se ekvipasjen. Det er nesten litt trolsk der spannet kommer sigende gjennom tåke og snøkav. Musikken spilles lavt og som spannet kommer nærmere økes volumet og ender opp i crescendo og publikum eksploderer.

Men uansett... jeg har kaffe i koppen, 3 hunder rundt beina og det blir en fin dag.

Gratulerer med dagen Harald   

                                                          Foto : Kristin Wiktorson

Lånt fra Finnmarksløpet sine sider. 

Vinterens Vakreste Eventyr - Anne Gudrun Michaelsen & Kjell Rune Myrland

Vinterens Vakreste Eventyr

Jeg blir like fascinert hver gang.

Når sola treffer snøkrytallene, og landskapet formelig eksploderer. Jeg har nettopp vært ute med mat til småfuglene og det er travle timer i trærne. Himmelen har en blånyanse som i seg som er klarere og blåere enn det er mulig å formidle. I århundrer har malere forsøkt å kopiere dette i sine kunstverk, og fotografer drar verden over for å feste motivet til telelinser.

Gradestokken viser -20 kalde og snøen ligger som ett lunt teppe over landskapet. 

Jeg sitter med morraskaffen og nyter dette sceneriet.

Vinterens Vakreste Eventyr får dobbel betydning for meg i disse dager.
Ikke bare naturens eget teater, men i tillegg klargjøres huset mitt for innrykk av hundekjørere og deres topptrente og atletiske hunder. Finnmarksløpet med startskudd fredag 9.mars er få dager unna. Gjennom mange år har den gamle Prestegården huset hundekjører, hunder og handlere. Vi kan ikke få bedre start på våren. 14 hunder i hundegården, spente, fokuserte og proffe hundekjørere med deres team har trent for dette gjennom ett helt år. Det er travle dager, med alt som skal ordnes før de setter Alta sentrum på hode.

« Vinterens vakreste eventyr, fjellviddas lokkende sang. Ligg der å venter på folk å dyr, Løper er snart igang.

Endelig, endelig fly avsted, ut i det kvittkledde land.
Ut i en verden av is og sne, slede og hundespann.
I trav og galopp gjennom landet, avgårde igjen og igjen.
Finne den rytmen i spannet, og vise oss hvem som er menneskets beste venn».

Slik går føreste vers med refreng av den utrolig flotte sangen som de fleste av oss her nord får kribling i kroppen av når marsmåned er på kalenderen og Finnmarksløpet e starter i Alta.

Jeg satte nettopp på 3. kanne med kaffe  og klokka er ikke over lunsjtid enda.  Det er slik jeg trives.  Det bobler og kryr av folk og fe, noe som gjør hverdagen enklere og lettere å håndtere for meg