Jerngrepet

                                                          Jerngrepet

I 2005 kom jeg i kontakt med Kenneth Klausen ved Eureka Kiropraktikk i Bodø. Kiropraktiker med spesialisering innen Spinal Network Analyses (NSA) og nevroligi.

Jeg ble videresendt til han - av daværende overlege ved Valnesfjord Helsesportssenter VHS. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk. Jeg hadde ikke hørt om denne behandlingsmetoden før men jeg hadde stor til tillit til nevnte overlege.

Det viste seg å være ett sjakktrekk.

I samarbeide med Fysioterapaut ved VHS, 2 overleger og 1 psykomotorisk fysioterapaut, bygde vi stein for stein og jeg begynte å gå igjen i 2008.

Det var egentlig litt mot alle ods, Men det viser jo også at med rette innstilling, disiplin og hardt arbeide er alt mulig. Også det å begynne å gå etter 8 år i rullestolen.

I medisinske miljøer ble det diskutert og jeg vet at de erfaringene overlegene fikk med opptrening av meg - er senere blitt brukt for å hjelpe andre pasienter – med like store skader.

Det er godt å vite at jeg har banet vei for at andre skal lykkes.

Det er ingen enkel oppskrift på å lære en voksen kropp å gå igjen. For det er det det hele - enkelt forklart dreier seg om.

For å klare det så holder det ikke med at det medisinske grunnlaget er der. Ekspertise og denne rette spesialistbehandling er helt nødvendig for at jeg skal kunne klare dette.

Kenneth var en del av et team som den gangen samarbeidet tett med meg.

Er det da så vanskelig å forstå at han er den rette til å hjelpe også denne gangen?

De andre teammedlemmene er i dag pensjonister og jeg har vært heldig å få med Øyvind Koldstad ved Eureka Kiropraktikk. Øyvind er kiropraktor med spesialitet i nevrologi og Gro Bæck som er personlig trener med masse erfaring.

Da jeg begynte å gå igjen mistet jeg behandlingen i Bodø. Da jeg trengte det mer enn noen gang. Det er litt av samme som å brekke et bein. Du kan ikke belaste beinet fullt dagen etter du har tatt av gipsen. Da går det galt.

For meg gikk det ikke bare galt, det fikk store følger. Jeg ble rullestolbruker igjen.

I 7 år nektet Leder av Pasientreiser meg behandlingen i Bodø – dette på trots av at både overleger og spesialister skrev attester og redegjørelser på hvor avgjørende denne behandlingen var for meg. Samtidig som vi sloss, ble kroppen sakte men sikkert svakere. Det var ikke slik at jeg satt på ræv som de sier nordpå. Jeg jobbet knallhardt hver dag for å holde meg oppe.

Resultat av manglende behandling og flere andre utenforstående elementer som bla å  miste tilgangen til fysikalsk oppfølging i kommunen, Nav fratok meg bilen min. Dette resulterte i at jeg måtte hente frem rullestolen igjen. Det er det tyngste jeg har gjort noen gang.

Venninen min som bar stolen ned fra loftet – gråt i flere dager.

Jeg har fått erfare hva makt gjør med enkelte mennesker. Det er ingen av de som nektet meg oppfølging den gangen og tar fra meg behandlingen i dag som har medisinsk eller helsefaglig bakgrunn. Allikevel sitter de med fullmakten til å kunne overstyre en medisinsk avgjørelse. At behandlerne mine er kiropraktorer med spesialistutdanning og går inn under spesialisthelsetjenesten - gir han blanke F i.

Hvorfor? Fordi de mener at spesialistene i Bodø er kiropraktorer og jeg kan gå til kiropraktor i Alta. Det kan jeg sikkert, men jeg kan ikke ha kiropraktikk.

Det er maktarroganse på groveste. Det er fordi de kan. 

 Det gikk så lang at jeg ble sendt til en kiropraktor i Alta. Da han så mine papirer nektet han å røre meg – redd for å kunne gjøre meg lam. Selv ikke uttalelsen fra han hjalp mot  Pasientreiser. Svaret var : Gå til kiropraktor i Alta.

Redningen for meg ble en jurist ved pasientreiser som kontaktet meg for å spørre meg om hva som foregikk.

Etter en lang diskusjon med henne spurte jeg : Om du skal hjerteopereres – foretrekker du da fastlegen eller en hjertespesialist?

Det kunne ikke sammenlignes var svaret.

Jo det kan det!

Alle spesialister har en grunnutdanning. Være seg lege, fysioterapeut, dyrlege..... lista kan bli lang. Det har du rett i sa hun.

Etter noen dager kontakter hun meg igjen. Hun hadde snakket med spesialist i Bodø og undersøkt om behandlingen dekkes under spesialisthelsetjenesten.

Det gjorde det og endelig kunne jeg få hjelp.

Jeg hadde flere velykkede behandlinger i 2017, men desverre så kom jeg meg ikke på behandling i 2018. Det er en annen historie og nytt blogg innlegg senere.

Telefonsamtalen med henne forandret mitt liv fullstendig -til det positive.

Denne juristen er symbolet for hvordan det skal være. Når dokumentasjonen foreligger og rette behandling- ikke bare kan forbedre men i mange tilfeller totalt forandre hverdagen til folk.

Da skal vi få hjelp.

Jeg vet at de av oss som sliter hver eneste dag – har store fysiske eller psykiske utfordringer ikke ønsker annet enn å få tilbake livene våre. For det er det det er snakk om. Å få lov å leve mitt liv. 

Link: Ruolette med livet som innsats

Ruolette med livet som innsats

                             Ruolette med livet som innsats

                                               

Jeg har brukt de sist 20 årene av livet mitt til å sloss, jeg har levd i ett konstant maraton av utfordringer og ett smertehelvete de fleste av dere bare har lest om.

jeg har hatt 1000-vis av oppturer og enda flere nedturer.

Jeg har brukt 20 år på å forsvare handicappet mitt.

Jeg har levd bak ett skjold - iført en rustning jeg har kunnet hjemme meg bak. Det har gjort meg til en ekspert på å bli borte og enda bedre på å ikke vise hvordan livet egentlig er. Nå er jeg så sliten at jeg orker ikke mer.

Jeg kom til Bodø med full speed fremover,og klar for trening og behandling – så stupte jeg. Hadde ikke jeg vært i Bodø og hatt så mye positive folk rundt meg og den enorme fagkompetanse spesialistene mine har- er jeg ikke så sikker på at jeg hadde reist meg igjen.

For hva er vitsen?

Noe av det med å ha det slik jeg har det nå – er at jeg vet aldri når den dagen kommer - hvor smerten er borte og jeg kan puste igjen. Da mener jeg ikke bare den fysiske smerten jeg har. Det er veldig ensom opplevelse å være syk. verden går videre og jeg sitter igjen i en kropp som ikke fungerer.

Jeg er optimist av natur, og ser alltid lyst på livet. Always something good. Jeg klarer alltid å finne noe positivt i det meste og er det bekmørkt så tenner jeg ett lys. Men nå er det er akkurat som om lys flammen blir svakere og svakere. Jeg har ikke noe kraft lenger.

Jeg har en maktesløshet i meg som skremmer meg. Jeg er helt sjanseløs mot den ondskapen som finnes – og det blandt de som skal hjelpe oss når vi trenger det.

Hvorfor? 

Fordi:Nå tas behandlingen fra meg igjen.

Etter kollapsen i ryggen er det usikkert om jeg kan klare flyturen hjem. I tillegg kommer jeg jo ikke akkurat hjem til ordnede forhold.

Jeg er fortsatt husløs – og det er ikke akkurat ideelt, for en rullestolbruker som knapt klarer kjøre rullestolen om dagen. Sittestillingen presser på nervene og jeg mister kraft i armene. Det er upraktisk med manuell stol. 

Spesialistenes anbefaling er pr. i dag at jeg blir i ro her i Bodø og får oppfølging etter jul.

Slik skal det ikke bli.

- For meg er ikke spesialistene dine spesialister – men kiropraktorer.

Det sa leder ved Pasientreiser i Finnmark til meg fredag ettermiddag.

Videre sa han : Juristen her har fått ny jobb og sluttet. Så nå er ikke henne du gjorde avtale med, her lenger.

Han sa også at det er så kostbart å ha deg der, og i tillegg skal du ha 250kr. i kost hver dag - vet du hvor mange tusen det blir eller?

Det beste er at du snakker med SPESIALISTENE dine og finner en måte og komme deg til Alta på.

Jeg har ikke gjort avtale med noen jeg. Jeg har fått behandling godkjent av juristen ved Pasientreiser – fordi jeg har rettmessig krav på denne behandlingen etter norsk lov.

Behandlinger er godkjent av jurist ut 2020, hvor 3 av 5 behandlingene allerede er bestillt.

For få uker siden ble jeg orientert om at juristen skulle bytte jobb. Da fikk jeg panikk og det var jeg ikke alene om. 

Skal det virkelig være slik? At det er personavhengig – hvem vi treffer på?

Jeg har selv erfaring ikke bare hos Pasientreiser men også hos Nav. Om du ikke er heldig og treffer denne ene – den rette saksbehandler så er det ikke rettighetene dine eller dokumentasjon som foreligger som avgjør. Men hva den som svarer i telefonen mener.

Det er galskap.

Behandlerne  jeg går til har grunnutdanning som kiropraktorer men har flere års etterutdanning. Øyvind innen nevrologi og Kenneth innen Network spinal analyses (NSA)  Det er ikke snakk helge kurs akkurat, men bred erfaring og  åresvis med etterutdannelse.

Det er under 10 spesialister i Norge med spesialistutdanningen innen Network Spinal Analyses

Og allikevel så skal leder for Pasientreiser i Hammerfest ha fullmakt til å overstyre spesialist erklæringer, legeerklæringer, Jurist ved eget kontor, og norsk lov.

Fordi han mener eller som han sa. I mitt hode er de kiropraktorer.

                               
                                       Å tro meg - han kommer til å klare det.

                                                           FY FAEN. 
I valdres sier man : Nei han er som høgerfoten til Faen. Jeg gikk helgen i møte - vel vitende  om at høgerforten til faen sitter min med fremtid i hendene.
Og da blir det ingen happy ending. 

Link: 1 år som husløs

1 år som husløs

                                          1 år som husløs

Jeg er stolt av meg som fortsatt klarer å holde hodet hevet – og med en liten del av verdighet.

Det høres kan kansje dramatisk ut, men livet mitt – nei hverdagen min har vært dramatisk det siste året. - og er det fortsatt.

Dagen i dag – har jeg vært husløs i ett år, 3 måneder og 27 dager.

Hundene mine og jeg har i ett år sovet på senger og sofa hos venner, jeg har sovet i gapahuk i høststorm, sovet i bilen på vinterstid, i en campingvogn med uisolert spikertelt i -26 kuldegrader. Når venner har dratt på ferie har jeg sjekket inn og passet hus, hund og katt.

Hadde noen fortalt meg noen år tilbake at jeg skulle ende opp som husløs rullestolbruker i en alder av 55år. 

Hadde min umiddelbare tanke vært : Det er ikke mulig i Norge.

Men det er det – alt er mulig har jeg fått erfare de siste årene. Og vet du? Hadde jeg blitt fortalt min egen historie – ja da vet jeg ikke hva jeg hadde trodd.

                    Men sannheten kommer i alle former, også den vi ikke forstår.

Det værste er ikke det å være husløs, men det å være hjemløs. Jeg savner så innmari det å ha et holdepunkt i hverdagen. Noe som kalles hjem og har kjøkkenbord og kaffekopp.
Du vet den lyden som gir en hul klang når du roper i en tunell? Ordene mine får den hule lyden og det blir ekko i hode: Kan jeg få lov til å sove 2 netter til? Jeg må alltid spørre en eller annen - fordi jeg ikke har noe sted å dra til, været er for tøft og fjellovergangen er stengt. Men klangen og ecco er det samme, det kastes mot meg som i slowmotion og danner en knekk i selvfølelsen hver gang. 
Det er fryktelig skamfult å være hjemløs. Det er noe verdiløst i det og jeg føler meg skitten.

En venn spurte meg for ikke lenge siden. Hvorfor er du ufrivillig husløs Anne Ma. Da kom tårene. Det var første gangen på uendelig lenge - jeg følte et snev av respekt. Han forsto meg istedenfor å komme med anklagende hentydninger om at jeg ikke har gjort nok,at jeg  bor hos venner for å spare penger eller vet hva jeg burde ha gjort annerledes. 
Han sa - jeg kjenner deg Anne Ma - og dette har ikke du gjort mot deg selv.

Når jeg vandrer rundt i bjelleklang om dagen så er tomrommet så mye sterkere. Jeg hører ikke til noe sted. Men jeg har postboks 1007  Det er jo iallefall noe. Da gjør jeg det jeg er best på - forsvinner.

Juletiden er jo ønskenes høytid. Jeg ønsker at du som er min venn, du som ikke er min venn -og aldri har truffet meg, deg som jeg alltid har hilst på men ikke kjenner. Kan dere ikke spørre meg - istedenfor å gjøre meg til kaffe mat. Jeg er rimelig god til å bake så jeg spandere gjerne ekte vare. 
Slutt og snakk bak ryggen min. Helsa mi er skakkkjørt men hørselen min er det ingenting i veien med. Det er ikke en håndfull engang som faktisk har spurt meg om hvorfor jeg fortsatt er husløs og hvorfor jeg ble husløs i utgangspunktet. Og mange av dere har absolutt hatt muligheten, men velger bygdedyret isteden.
Det sårer - og jeg fortjerner det ikke.

                                        
                                                        Everything will be okay

in the end.

If it`s not okay

It`s not the end

                    

Jeg ropte ikke ulv

                                      Jeg ropte ikke ulv

                                     
Vet du hva? Jeg er skrekkslagen. Jeg har den redsel inni meg så sterk. En slik som setter seg i marg og bein, som sniker seg inn i tankene om dagen, drømmene om natten - som blir til store monstere og har en kulde som gjør kroppen iskald... innenfra. En kulde jeg ikke kan flykte fra og som gjør rommet trangt,pusten tett og hode fullt.

Jeg fryser. Inne i rommet er det 24 varmegrader.

Jeg har en fantastisk utsikt –fra hybelen som jeg velger å kalle det. Horisonten bader i en tornando av farger. Mørkedtidens farger med rødlilla,orange,gul og blått med grønt skjær. Det er alltid like fascinerende hvordan fargene skifter i ett slikt tempo. Normalt sett finner jeg alltid trøst i å følge naturen, om det er i naturen eller som tilskuer. Men nå går det liksom ikke inn. Kulden er blitt til frost og det trenger ikke gjennom.

                                                                          Min veninne Eli når snøen kom i år 

I dag er det 11 dager siden ryggen min kollapset og jeg gikk ned for telling.

Jeg sto på badet – og som lyn fra klar himmel eksploderte en smerte mellom skulderbladene og sendte ildninger ut i armene. Det var en styrke og en intensitet i smerten som jeg ikke klarer å beskrive. Smerten kjentes - slik som det ser ut - når noe tung bryter vannoverflaten og vann spruter og danner et krater som til slutt blir til ett svart hull. Smertene økte intenst i styrke mens den ilte langs ryggraden og krasjet i korsryggen. Det var da krateret brøt løs.

Jeg så meg selv i speilet – det var helt surrealistisk. Alt gikk i sakte film og jeg kunne nesten høre den hule lyden som høres i sakte film på mobilen. Det hørtes nesten ut som ett steinras.

Dusjhodet og armene mine falt synkront i slowmotion mot gulvet. Jeg kunne ikke gjøre noe for å stoppe det. Ingenting virket. Overkroppen raste først - Beina mine sviktet liksom nedenfra og stein for stein ramlet jeg og havnet i en haug på gulvet. 

Der lå jeg – helt fastskrudd i en skrustikke av smerter uten å kunne røre meg.

Flisene på gulvet var kald og hard så min første tanke – nei, andre tanke – jeg må ut herfra.

Det tok 45 minutter før halve meg var på fast grunn. Jeg klarte ikke å løfte armene så jeg måtte klore meg avgårde etter fingrene. Når armene var strekt lange nok, slepte jeg kroppen etter.

Det skjer noe med hode når man ligger slik. Belønningen ble ett hagleskudd av smerter i hele ryggen, etterfulgt av en lammelse som tok all kraft i både armer og bein. Da har du ikke noe valg - det er bare å klore videre.

Hjelpen kom etter ytterligere 45 minutter.

Det er dette jeg har fryktet. De siste 2.5 årene har vært en kamp mot tiden for meg.

Jeg har sagt det lenge og jeg vet at mange av mine venner har opplevet det som Reveenka og ulven...

.... men jeg er ikke reveenka og ulven kom.

Jeg kan ikke stå oppreist. Jeg forsøkte å løfte armen for å for å ta ett glass med isvann, da kom ett nytt hagleskudd i ryggen og kreftene bare forsvant. Det er rimelig upraktisk – og konsekvensen sank inn....jeg ble klissbløt. Begrepet å se isbiter smelte har fått en hel annen betydning.Jeg kunne ikke røre meg så måtte vente til det kom noen. 

Å løfte meg selv fra senga til rullestolen, er rene risikosporten. Løfter jeg litt feil – 1 cm for høyt -så lammes hele kroppen og fallet er ett faktum.

Jeg har vært der tidligere, for 20 år siden.

Det er det som gjør frykten, ikke bare sterk men så voldsom,og slår så hardt. Denne situasjonen er så lik den jeg hadde i årene etter ulykken i 1999, da livet mitt gjorde dobbelt salto med helskru og rullestolen ble fast følge.

Jeg har hatt lignende tilfeller tidligere, men denne gangen er det annerledes og mye større.

Tidligere er et 2 prolapser som har våknet til liv nederst i ryggraden. Nå har resten av ryggraden slengt seg inn i stormen - totalt 6 prolapser helt opp mellom skulderbladene. Konsekvensene er langt mer alvorlig. Kroppen min er så sliten etter flyttingen og 15 måneder som husløs, at jeg rett og slett raste sammen som en klut.

Jeg er vettskremt – etter ulykken i 1999 var jeg pleiepasient i 3 år. Jeg måtte løftes, mates og dusjes.

Det er vel det mest skamfulle jeg har opplevd i hele mitt liv. Ja foruten det å være hjemløs.

Jeg vil ikke dit igjen.

Om jeg ikke lykkes denne gangen - i å få kroppen sterk nok, om jeg får flere krasjer i ryggen- så vil det bli slik. 

Da vil ringen sluttes.

                                    Å foresten : Første tanke : dette var innmari dumt.

Link: Kynismens Mester

Dagen da mørke kom

                                 Dagen da mørke kom

                                                            Skrevet 31.august 2019
                                      

Det er ett fantastisk tidlig høstvær. Hundene mine,min turkompis og jeg har hatt noen flotte timer i fjellet. Regntunge skyer ligger å lurer rundt, men holder seg klokelig på avstand.

I dag er høstdagen da jeg skulle sette ut bloggen min på Fb – og helt ærlig – jeg gruer  meg noe så.......!

Den forferdelige helikopterulykken i Alta hvor 6 ungdommer mistet livet – fikk meg til å vente.

Vi var i fjellet og så den sterke røyken, og hørte om ulykken senere. Når røyken stilnet - la den igjen ett slør av sorg og lammet et helt samfunn.

Min kamp i hverdagen fikk ett annet perspektiv og ord ble overflødige.

Vi samles i sorgen og 100 vis av biler og enda flere mennesker møtte opp i kortesjen mellom Tromsø og Alta. Hvor de 5 norske ungdommene kom hjem.

48 mil med sorg, men også 48 mil med ett samhold og en taus enighet om å holde rundt hverandre.

Nrk1 Brennpunkt sendte 4 september dokumentaren Fallet.

Det handler om en dame som etter et fall blir lam, og hennes kamp mot Nav og det offentlige Norge.

En sterk historie, som desverre - alt for ofte er sann. Ikke tro at dette ikke skjer i ditt nabolag også. Det gjør det.

I ukene etter dokumentaren har flere kommet bort til meg å fortalt at de er rystet og sjokkerte over hva de så.

Og det forstår jeg - vi har jo alle en ide om at velferdsstaten Norge fungerer. 
Og det gjør den jo også til en viss grad. Men der velferdstaten ramler. Ramler den så til de grader.

Tenker det er greit å ikke glemme dokumentaren : så her er den.

Brennpunkt - Dokumentaren : Fallet

Notat i dag 9.november 2019
Ps. Hun sitter fortsatt på et senter for lett demnete og det er ikke noen løsning i sikte for henne. 

Presteboligen - majestetisk og forlatt

                        Presteboligen - majestetisk og forlatt

                                                                      Skrevet fredag 14. september  2018

I dag er siste dagen og jeg drar for godt.

Endelig er det over. De 2 siste ukene tror jeg må være de verste jeg noen gang har opplevd, og de som kjenner meg vet at jeg har vært med på endel.

Jeg har flyttet ut av den gamle presteboligen i Alta som har vært mitt hjem de siste 12 årene.

Huset som har betydd så mye for så utrolig mange mennesker. Hver sommer i alle år er det kommet folk som har har vokst opp i den gamle presteboligen. De kommer tilbake for å gjenoppleve minner og dele disse med barn og barnebarn. Spesiellt en mann gjorde ekstra inntrykk på meg.Han var 95 år og hadde bodd i presteboligen som barn. Han var sønn av en sogneprest og kom tilbake med familien sin etter 82 år sørpå.

Barnebarnet - en liten gutt var full av forventning fordi han skulle få se den store bakken bestefaren hadde hoppet i som liten. Vi fikk alle en god latter når vi sto og så ned den lille skråningen mot jordet på baksiden. Men guttungen ble kjempeimponert og enda mer overbesvist om at han hadde den tøffeste bestefaren i verden. Den gamle husken som hang i treet var borte så vi hentet frem en hengekøye fra loftet og hang den opp.  Uttrykket i øynene på denne lille tassen var fylt av glede stolthet og litt skjult frykt. Han drakk solbærsaft fra solbærbuskene i hagen, og vi drakk kaffe. Jeg hadde aldri truffet disse menneskene og har heller ikke sett dem igjen. Men det er slik denne bygningen alltid har vært. Et samlingspunkt der gode minner blir skapt. 

                                                         Utsikt fra hagen mot jordet på nedsiden 

Prestegårdsjordet-presteboligen ligger i klyngen med trær

Kaffekanna har aldri vært tom i dette huset, og minnene er blitt mange .

Nå skal presteboligen vike for nymoderne funkisbygg. Det er ikke annet enn trist. 

Torsdag 30.august hadde jeg 3 dager igjen til vi var ferdig med å flytte ut. Da ble jeg beordret til å forlate huset og gi fra meg nøklene. kl. 02.30 forlot jeg Presteboligen for siste gang.
Jeg hadde mottat begjæring om tvangsutkastelse med frist lørdag 1.september. Min advokat hadde inngått avtale med Namsmannen om bruk av helgen til å fulleføre utflytting. Slik ble det ikke
Jeg ble  kastet ut, huset ble plombert og jeg nektet adgang. Hvor i all verden er logikken i slikt?

 90% av mitt 385 kvm store hus var allerede pakket inn i 3 Conteinere, resten sto pakket og klart for utflytting. Da kommer utbygger med advokat og plomberer huset, jeg må gi fra meg nøklene og forlate eiendommen. Ikke at jeg forstår det men det er nå greit. Men at de nektet meg adgang den avtalte helgen. Forat jeg skulle kunne gjøre - akkurat det de var redd jeg ikke skulle. Å flytte ut. Det er ikke greit.Og i tillegg :  Jeg hadde jo aldri nektet å flytte i utgangspunktet.

                                                                        Meo skjønner ingenting av dette her 

Mandag 3.september hadde advokaten til utbygger bestillt 2 nye conteinere for å bære ut resten av mine eiendeler. Dette fikk jeg vite på bygda og jeg møtte opp sammen med 3 av mine venner. Jeg ville være tilstede når mine eiendeler skulle bæres ut av huset.
Da ble det ville protester fra utbygger og advokat og Namsmannen ble tilkalt. Hun kom på få minutters varsel, og møtte opp med to representanter fra namsmannskontoret, to politibetjenter i uniform og stor politibil. I etterkant så velger jeg å ta det med humor og se det som et kompliment. Jeg sitter i rullestol og kan ikke bevege meg uten krykker eller sele. Og så trenger de "halve" politistyrken for å hanskes med meg.

Gress i kaos

Jeg ble nektet adgang til boligen, men etter lang diskusjon fikk jeg lov til å gå inn. Da jeg ville ha med en av mine venner, ble vedkommende nektet adgang for så å bli bedt om å forlate  eiendommen helt, men trusler om anmeldelse.Da jeg påpekte galskapen i dette og faktum at vi hadde en avtale mellom Namsmannen og min advokat, sier Namsmannen at dette var usant. Hun hadde aldri avtalt noe da det var helg og kaldte min advokat en jævla løgner.  Jeg er så utrolig glad for at mine venner fortsatt var tilstede og kunne høre de ordene falle. De hadde makten til å fjerne mine venner - og de brukte den.
Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen det var å ha en politibetjent gående 2 meter bak meg  gjennom rommene som hadde dannet rammen rundt livet mitt alle disse årene. Jeg fikk kun lov til å gå inn gjennom stue og kjøkken. Når jeg løftet opp matskålen til Lita fra kjøkkengulvet og ble bedt om å sette den tilbake toppet det seg for meg. Jeg måtte be namsmannen om tillatelse til å fjerne den fra huset. Så der hopper jeg på krykker med lovens arm hengende 1 meter etter og måtte be Namsmannen om få lov - til å fjerne en matskål.

                                                                            Lita skjønner ikke slik idioti 
Hva var de redd for? At jeg skulle stjele mine egne ting? At jeg skulle lage hærverk eller lenke meg fast i huset? Mine venner var jo beordret vekk fra eiendommen og jeg var alene. Jeg hadde i så tilfelle måtte bedt politiet om hjelp. Hehe det hadde iallefall blitt en god historie.
Dagen ble ikke bedre da namsmannen ba meg åpne mine egne conteinere for deretter beordret meg til å forlate eiendommen. Jeg måtte jo kunne stole på dem var et av argumentene, de sa videre at de ikke  kunne ikke stole på at mitt sinne ikke skulle gå utover budfirmaet.  Representant for Namsmannskontoret sa også at nåværende eier av boligen mente - at det å ha meg der - ville være ubehagelig for budfirma som var leid inn. Hva har det med saken å gjøre? Det er mine eiendeler de skal rote rundt i.... Og tro meg - slik ble det!
                                        
                                                       Ill foto tatt ifbm utflytting 25.august - mine 3 conteinere 
De var seks mot meg, så klart jeg ble sint og frustrert - fra den situasjonen jeg var i. Jeg ville være tilstede når mine eiendeler skulle ut av huset. Det gjensto bla antikvariske møbler og mine salmakermaskiner, som mine venner og jeg hadde ventet med til slutt. Maktarrogansen toppet seg når namsmannen stiller seg foran meg,ser ned på meg og sier: " er du så redd for sakene dine får du bare gå inn og hente dem"! Det er trakasering - jeg satt foran henne i rullestolen.

                                                       

Men det var ingenting mot det sjokket som møtte mine venner og meg når vi timer senere fikk tilgang til mine egne conteinere og conteinerne utbygger og advokaten deres hadde bestillt.
De hadde ikke flyttet ut av huset, men kastet eiendeler og møbler i en salig røre og skapt et stort kaos. Det var som å stå se på en søppelhaug.
Det har tatt oss 10 dager å rydde opp, og repakke. Vi måtte gå igjennom alt på nytt. Når jeg fant verktøyet til mine rullestoler, rullestolhansker, alpinstøvler og brillene mine, innsauset i pesto, havregryn og saften av en 5 liters dunk med sylteagurk ble det vanskelig å følge logikken.Det var kaos og ødelagte eiendeler over alt. Søppelsekken med sylteagurk og mange andre sekker og ødelagte eiendeler fant vi bla i vinterhagen. Det var ansett som søppel eller ødelagt sto det i mail fra utbyggers advokat. Og dette var ikke den verste sekken. En liten detalj? Alpinstøvlene mine var pakket ut i en av mine conteinere flere dager tidligere. Den var ikke igjen i huset når jeg dro. Og jeg tviler vel på at støvlene har spasert inn i vinterhagen på egen hånd.  Lista ble lengere og lengere for hver dag over ødelagte, knuste og forsvunnede ting.

Ansett somsøppel fra advokat og utbygger. Vi fant støvsuger deler, alpinstøvler, briller rullestolverktøy og masse mer
Jeg har venner som tok til tårene når de så hva disse menneskene har vært i stand til å gjøre. Dette er herværk så repsektløst at det må oppleves for å bli trodd. Som vi flere ganger har sagt: hadde noen fortalt oss dette så hadde vi ikke trodd dem. Men for oss er det desverre ikke en fortelling men en brutal realitet. Hva får mennesker til å gjøre slikt?Hva er det som driver mennesker til å behandle andre på denne måten? Hva er det som gjør at det er greit for enkelte mennesker å behandle andres eiedeler med en slik total mangel på respekt, som har skjedd her? Og det værste er at de kommer unna med det. Og det kun fordi de har makten og resursjene til det. 

Presteboligen sett fra Prestegårdsjordet 

Jeg kommer aldri til kunne forstå slik ondskap. Og vet du ? Det er jeg glad for.
Om vi hadde hatt tilgang til presteboligen den avtalte helgen, så hadde jeg vært ute for godt den 3.september. Isteden setter de igang dette kaoset,som ikke bare kostet meg masse penger men tok knekken på, ikke bare meg men også noen av mine venner. 

Vi har ofte stilt oss spørsmålet hvorfor? Det finnes vel bare et svar - Fordi de kan.